Oslojenta

Meninger med mening

Bevæpning og nostalgi 29. november 2014

Bevæpning og nostalgi

.

En politibetjent må velge mellom å løpe fra stedet eller å gå ubevæpnet inn i situasjonen og risikere eget liv. Det er på tide med permanent bevæpning av norsk politi.

Skjermdump Minervanett.no 28.11.2014En rekke prominente samfunnsdebattanter og politikere har i den siste tiden kappes om å være tydeligst imot generell bevæpning av norsk politi. Argumentasjonen er gjenkjennelig. Men den baserer seg ofte på feilaktige forutsetninger, bristende logikk og mangel på kunnskap om politiyrket.

La oss se på de vanligste argumentene:

.

1. ”Vi vil ha et politi med sivilt preg. Folk vil miste tilliten til politiet. Jeg vil ikke se våpenet. Barna må ikke se at politiet er bevæpnet.

Det høres ut som vakre, litt nostalgiske tanker. Men det sivile preget forsvinner nesten 3000 ganger hvert år i Norge. Syv til 10 ganger om dagen bruker norske politifolk våpen når de skal på oppdrag som kvalifiserer for bevæpning. Mellom tre og fire ganger om dagen i Oslo alene. Antallet væpningstilfeller er nesten firedoblet på 25 år, og tendensen er økende.

Drap, knivstikking, gjengslagsmål, alvorlige trusler og personran. Dette er virkeligheten du slipper å se hvis du bare lukker øynene når overskriften farer over skjermen på nettbrettet ditt. De aller fleste hendelsene får du aldri høre om. Men for dem som rammes, kan det være livet det står om.

Mange bevæpningsmotstandere mener at dersom norsk politi skulle bevæpne seg, ville politiets vesen endre karakter og/eller at publikum vil begynne å føle en avstand til, eller miste tilliten til, politiet. Men når et dansk, svensk og finsk bevæpnet politi klarer å vise at de er tilliten verdig, hvorfor skulle ikke norsk politi også klare det?

Ross Hendy, doktorgradsstudent ved University of Cambridge, har publisert en artikkel i journalen Policing i 2014 hvor han tilbakeviser dette. Han skriver at det sannsynligvis vil være en overgangsperiode hvor befolkningen vil oppfatte et bevæpnet politi som ubehagelig, men at dette vil avta såfremt man ikke opplever et mer aggressivt politi etter at bevæpningen innføres.

Jeg har vondt for å tro at barn som treffer en imøtekommende politibetjent med våpen plassert i beltet, vil oppleve det som spesielt traumatisk. Du kan jo ta med junior bort til nærmeste politibetjent med det samme, nå som vi har en midlertidig bevæpning av operative politifolk.

Men hvis man absolutt vil gjøre våpenet så lite synlig som mulig, så er generell bevæpning også gunstig i den sammenhengen. For en permanent holder i beltet gjør at våpenet blir mye mindre fremtredende og synlig enn det gjør med dagens ordning, hvor man fester hylsteret i stropper rundt låret.

.

2. ”Dagens ordning med fremskutt lagring fungerer utmerket.”

Utmerket for hvem? For moren med to små barn som blir truet med kniv av en psykotisk eksmann? For den gamle mannen som ikke rakk å flykte da ransbanden dukket opp i stuen hans, mannsterke og bevæpnet med kjøttøks? For politimannen som tror han skal på et enkelt oppdrag med husbråk, men som oppdager at det renner blod nedover trappetrinnene som fører mot leiligheten han skal besøke?

Politiet har ikke tilgang på våpen når de trenger det. De blir alltid forsinket på vei til væpnede oppdrag fordi pistolhylsteret skal festes på låret, våpenskrinet skal låses opp, våpenet skal hentes frem og klargjøres, plomberingen skal fjernes fra ammunisjonen, våpenet skal lades og plasseres i hylsteret. Før de kan gjøre det de egentlig skulle. Planlegge oppdraget. Varsle operasjonssentralen. Løpe. Sikre. Beskytte. Redde.

.

3. ”Hvis politiet bevæpner seg, vil det eskalere.”

Dette er standardreplikken i enhver debatt om bevæpning. Men hva er det som vil eskalere? Situasjonen, svarer noen. Det blir et våpenkappløp, sier andre. Men hvordan er dette ute i den operative virkeligheten?

Bare det å ankomme et åsted uniformert og bevæpnet, kan ha en avskrekkende effekt på en middels rasjonell ubevæpnet gjerningsperson. Er gjerningspersonen derimot allerede bevæpnet, så er det jo ikke snakk om noen eskalering, for da er jo situasjonen allerede etablert.

Kanskje tenker du at det å trekke våpen kan få gjerningspersonen til å trekke frem sitt eget våpen, og at man da vil ha en eskalert situasjon. Men da glemmer du at politiet har grundig opplæring og strenge prosedyrer for bruk av våpen. Man skal alltid, så langt det lar seg gjøre, bruke verbale, psykologiske og taktiske metoder for å roe ned situasjonen. Dette gjør norske politifolk på en utmerket måte hver eneste dag rundt om i hele landet, og det vil de fortsette med også om de går med pistol i beltet.

Men i de tilfellene hvor gjerningspersonen ikke vil innfinne seg med at slaget er tapt, så kan det være mulig for politibetjenten å true med bruk av våpen. Og har man våpen synlig, så vet motparten at det ikke er en tom trussel. I de aller fleste tilfellene vil det ikke engang være nødvendig for politiet å ta våpenet ut av hylsteret. Men hvis våpenet ligger nedlåst rundt hushjørnet, er det gjerningspersonen som har de beste kortene på hånden.

Og så var det dette våpenkappløpet.

Arbeidsgruppen som har levert sin innstilling om ny våpeninstruks for politiet skriver at «den latente risikoen for at farlige eller truende situasjoner hvor bevæpnet politiinnsats vil være påkrevd, trolig er større i Norge enn i mange andre land.»

I Norge er det registrert mer enn 1,2 millioner våpen. Det gjør oss til et av landene i verden med høyest våpentetthet. Arbeidsgruppen skriver at det gjennomsnittlig i hver fjerde eller femte husstand politiet oppsøker, vil være oppbevart to eller tre skytevåpen, og at våpentettheten er størst i tettbygde strøk og på landsbygda.

En stor andel av disse våpnene er normalt brukt til jakt eller konkurranseskyting, men det forhindrer dem ikke fra å være potensielle drapsvåpen i hendene på en psykisk syk eller ustabil person.

Dessuten er det svært enkelt å skaffe seg ulovlige våpen i de kriminelle miljøene i Norge i dag. Voldelige kriminelle med skumle hensikter besitter høyst sannsynlig allerede de våpnene de måtte begjære. Hvorvidt politiet har sitt etthåndsvåpen i beltet eller i politibilen er ikke avgjørende for kriminelle banders våpenkjøp.

Kriminalitetsbildet har endret seg dramatisk siden gjeldende våpeninstruks ble laget på slutten av 1980-tallet. Arbeidsgruppen fremhevet tre utviklingstrekk som gjør bevæpnings- og eskaleringsdebatten spesielt relevant:

  1. Hendelser hvor personer med psykiske problemer, vrangforestillinger eller ekstreme hevnmotiver åpner ild på skoler, forsamlingslokaler, kjøpesentra o.l.
  2. Rivalisering mellom voldelige gjenger som gir seg utslag i skyteepisoder på åpen gate.
  3. Kriminelle grupper som gjennomfører ran, men som ikke stikker av når politiet kommer. Deres strategi er å være mange personer og skyte med tung bevæpning inntil ranet er gjennomført.

I tilfeller som dette er befolkningen utsatt for så stor fare at det vil være kritisk om politiet ikke får aksjonert med væpnet innsats i løpet av svært kort tid. Det må fortone seg som et mareritt for uskyldige mennesker som uforvarende havner i ilden, og ubevæpnede politifolk som kommer først til stedet blir satt i en fortvilet situasjon. Skal man løpe fra stedet og forlate innbyggere som bli beskutt, eller skal man gå ubevæpnet inn i situasjonen og risikere sitt eget liv?

.

4. ”I Storbritannia er politiet ubevæpnet.”

Det er bare delvis korrekt. Storbritannia har et enormt politikorps, hvorav en stor andel er ubevæpnet. Ifølge Eurostat har Storbritannia (uten Nord-Irland) til sammen 160 000 politifolk (ca. 2,7 pr. 1000 innbyggere), mot Norges 7.700 (1,6 pr. 1000 innbyggere).

Men i tillegg til sitt ubevæpnede politikorps har britene bortimot 7000 spesialtrente «Authorised Firearms Officers». Det er altså nesten like mange bevæpnede politifolk i Storbritannia som det er politifolk i Norge. Og Norge er halvannen gang så stort som Storbritannia i utstrekning, så sannsynligvis er avstanden til nærmeste bevæpnede britiske politibetjent kortere enn avstanden til nærmeste ubevæpnede politibetjent i Norge.

.

5. ”I Sverige skyter de seks ganger så ofte som i Norge.”

Det sier blant andre bevæpningsdebattens mest siterte mann, Professor Johannes Knutsson ved Politihøgskolen.

I noen år har statistikken vist nettopp det. Seks ganger så ofte. Men det er ikke hele sannheten. Du skal ikke ha mer enn et brevkurs i analytisk tenkning for å forstå at det ikke nødvendigvis er en årsakssammenheng mellom generell bevæpning og antall avfyrte skudd. Og i hvert fall ikke mellom generell bevæpning og antall skader og drap.

«Det er rimelig å forvente at flere blir drept og skadd i skuddvekslinger dersom politiet i Norge bevæpner seg,» uttalte Knutsson til NRK 15.10.2013.

Men Knutsson glemmer å fortelle deg om resten av Norden.

Tatt i betraktning at han innehar en professortittel, mener jeg Knutsson fremviser et underlig forhold til objektivitet og presisjon. I en rapport han utga i 2010 sammenlignet han antall drepte som følge av politiskudd i de nordiske landene, Storbritannia og USA. Som forventet lå USA skyhøyt over Norge, mens Storbritannia lå pent og pyntelig litt lavere enn oss. Og i Sverige skyter de altså mer. Grunn til å klappe seg fornøyd på skulderen?

Niks. For i Danmark, der bruker de ofte våpenet til å true med. Faktisk trekker danskene våpenet 3-4 ganger så ofte som norsk politi – for å true – selv om de ender opp med å skyte omtrent like ofte som sine finske og svenske kolleger. Hvordan skal man tolke det i Knutssons verden? De har jo det samme utstyret.

Og så var det Finland, da. Glem ikke Finland, hvor politiet har vært fast bevæpnet siden 1918.

For faktum er at det norske, ubevæpnede politiet truer med å skyte omtrent tre ganger så ofte som det bevæpnede finske politiet.

Og ikke nok med det. I Finland, hvor drapstallene blant sivilbefolkningen er dobbelt så høye som i Norge og Sverige, der dreper politiet færre mennesker hvert år enn både det norske og det britiske politiet, justert for innbyggertall. Så Knutssons lettvinte dommedagsprofeti bør altså tas med en klype salt.

Så hvor skal vi gå for å finne forklaringen på disse tallene? Jo, la oss gå til en forsker. La oss spørre…. den samme Johannes Knutsson.

Den 19.05.2014 uttalte Knutsson seg til svenske medier om hvorfor svensk politi skyter seks ganger så ofte som de norske. «Norsk politi er ubevæpnet og har en helt annen taktikk enn svensk,» svarte Knutsson da. «Litt forenklet kan man si at den norske taktikken går ut på å trekke seg unna, fryse situasjonen, be om bevæpningstillatelse og så løse situasjonen. Svensk politi har et valg om å bli igjen og kan på den måten utsette seg for unødig farlige situasjoner,» sa Knutsson.

Jeg kan godt se for meg situasjoner hvor det er lurt å trekke seg litt tilbake og evaluere forholdene før man går drastisk til verks. Men at Knutsson ikke ser ut til å levne oss innbyggere, som politiet tross alt skal beskytte, en liten flik av omtanke, det bør bekymre flere enn meg.

Mest interessant blir det når Knutsson snakker om sammenligningen Sverige-Finland: «Den svenske våpeninstruksen er så dårlig konstruert at en menneskelig hjerne knapt kan finne ut hva forutsetningene er. Politiet blir usikre på hva de skal gjøre og situasjonen kan akselerere slik at politifolkene til slutt skyter i nødverge og da skyter man ukontrollert for å redde sitt eget liv.» Så Knutsson, som advarer alt og alle om den skrekkelige svenske bevæpningen, mener egentlig at det er våpeninstruksen det er noe i veien med.

Og så en annen litt artig sak om «oss» og «de andre»: I Norge, i motsetning til våre naboland, har politiet anledning til å ha fremskutt lagring av tohåndsvåpen i politibilene. Dette har man allerede i samtlige politibiler på Romerike, i Hedmark, Vestoppland, Sunnmøre, Sør-Trøndelag og Troms. Arbeidsgruppen skriver: «Sammenlignet med Sverige og Danmark er det således grunnlag for å si at vi i Norge er mindre, men tyngre bevæpnet.» Dette er vel ikke helt i tråd med den Kardemomme by-idyllen mange ser ut til å drømme om. Og hvis det faktisk var en direkte sammenheng mellom tilgjengelige våpen og politidrepte, da ville vel alle tohåndsvåpnene gitt utslag på drapsstatistikken for lengst.

.

6. ”Vi kan vente litt til med å innføre generell bevæpning i Norge. Det har jo gått så bra til nå.”

Kristin Clemet, som ofte har meget gode og reflekterte debattinnlegg og bloggtekster, skriver avslutningsvis i sin nei-til-bevæpning-bloggtekst: «Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig.»

Dette stusser jeg over. Hva venter Clemet på? Hva skal skje eller hvem må bli drept før vi passerer en grense hvor man etter hennes syn kan tillate generell bevæpning av politiet? For hvis man virkelig mener at flere våpen fører til flere skudd og drap, slik Clemet skriver i innlegget sitt, da vil vel løsningen for alltid være å ha et permanent ubevæpnet politi?

.

Og en siste påstand helt til slutt:

7. ”Det er helt urealistisk og hypotetisk at noen skulle bli skadd eller drept fordi politiet ikke går med våpen på seg.”

Hvis du, i likhet med Venstres Iselin Nybø, tror det, håper jeg du leser dette og detteblogginnlegget som gir deg innsikt i en virkelighet og en hverdag som de færreste av oss kjenner. Og så håper jeg du tar deg tid til å snakke med en politibetjent. En uten skrivebord.
Innlegget ble først publisert på Minervanett.no 27.11.2014

 

Munch og Oslo 14. november 2014

Munch og Oslo

Maren Malthe-Sørenssen i Oslo bystyre 12.11.2014For 70 år siden, i 1944, døde Norges største kunstner. Da fikk Oslo kommune Edvard Munchs kunst i gave. Til sammen 1.100 malerier, 15.500 grafiske blad, 4.700 tegninger og seks skulpturer.

Siden 1963 har Munchs kunst eksistert i en meget trangbodd tilværelse på Tøyen. Hver gang jeg besøker Munchmuseet, blir jeg litt trist. Vi har gjort Edvard Munch urett i en mannsalder.

Edvard Munch var en meget frittalende mann. Og til tross for at han hadde anledning til å lære av svært anerkjente kunstnere, gikk han tidlig sine egne veier.

«Det skal ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker,» skrev Munch i 1889. «Det skal være levende mennesker som puster og føler og lider og elsker. Jeg skal male en rekke slike bilder. Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke.»

En sen kveld en gang rundt 1890 gikk Edvard Munch en tur i Ekebergåsen. Der hadde han en skjellsettende opplevelse.

«Jeg gikk bortover veien med to venner. Så gikk solen ned. Himmelen ble plutselig blodrød. Jeg stanset, lente meg mot
gjerdet, trett til døden. Over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger. Mine venner gikk videre og jeg sto igjen, skjelvende av angst, og jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Etter dette malte han Skrik.

Edvard Munch - SkrikNår vi i Oslo bystyre har diskutert reguleringsplanene for Munchmuseet, Bjørvika og Bispevika, har jeg stadig tenkt på Edvard Munch der han så ut over byen og fjorden. Jeg har tenkt at han ville hatt sterke meninger om hvordan vi utformet dette helt spesielle området i byen vår.

Munch mente en hel del om sitt eget museum og byutvikling. Han kommenterte f.eks. Rådhusplanen og skrev: «Jeg vil si at det første jeg tenkte da Rådhusplassen kom frem: Nå skal vi endelig få sjøen inn over byen.»

Munch var bekymret for bygningers størrelse, nærhet til vannet og skrev om hvordan sjø og sjøluft skulle sendes fritt og uhindret inn mot Karl Johan og Egertorget. Det minner til forveksling om temaer vi har diskutert i bystyret.

For vannet, luften og bygningenes utforming og størrelse er av stor betydning for at vi skal få en særegen og attraktiv bydel i Bjørvika.

Her ligger den mesterlig komponerte Operaen allerede og venter i sjøkanten. Deichmanns spektakulære nye hovedbibliotek, som er igangsatt, vil sammen med Operaen og det nye Munchmuseet utgjøre en kulturell trio i særklasse.

Da vi i Oslo bystyre den 12. november 2014 vedtok reguleringen av Munchs nye hjem, «Lambda», formet vi også bydelen rundt. Vi vedtok omfattende reguleringsplaner for hele det ubebygde området mellom Barcode, Operaen og Sørenga. Her skal det bygges 1700 boliger og et stort antall arbeidsplasser, butikker, kulturtilbud, barnehager, parker, badestrand og mye mer.

Vi har veid en rekke hensyn opp mot hverandre, og har stilt mange krav til utforming, kvalitet og miljø.

Jeg mener vi har lykkes hvis innbyggerne våre – familier, par og enslige – ønsker å flytte inn i de nye boligene. Hvis barn fra hele byen ber om å få dra til Bjørvika for å lære, leke eller bade. Hvis ungdommene tar turen hit for å spille volleyball på Kongsbakken og flørte på den nye bystranden. Hvis forretningslunsjer, julebord og romantiske middager spises her. Hvis dette er et sted vi kommer til for å kjøpe et klesplagg eller besøke et galleri. Hvis barselgruppene kommer hit for å gå på kafé. Hvis skoleklassene etter kulturbesøket spiser matpakkene sine i parken. Hvis turistene sender postkort herfra og ønsker seg snarlig tilbake.

Men mest av alt har vi lykkes hvis folk fra hele byen kommer til Bjørvika også om de ikke har noe spesielt her å gjøre. Mennesker som puster og føler og lider og elsker, som Munch sa det.

Vi har jobbet for at Oslos nye bydel skal bli så vellykket at Munch nesten kunne sagt: ”Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke.”

 

Landsmøtetalen 2014 11. mai 2014

 

Min tale til Høyres landsmøte i dag handlet om OL. Det er mange grunner til at vi bør søke OL og Paralympics i 2022. Dette var det jeg sa på mine to tilmålte minutter:

140511 Maren taler landsmøtet 2014 cropKjære venner-

Det er tradisjon for at de landene som har dypest røtter, som sender flest utøvere og som tar flest medaljer, også er vertskap for store idrettsarrangementer.

Derfor er det like naturlig at England, Italia og Brasil arrangerer fotball-VM som at Norge arrangerer vinter-OL.

Vi sender våre beste utøvere med de beste skiene og den dårligste skismøringen, og så håver de inn flest medaljer av alle.
Norge har vunnet 319 medaljer i Paralympics og 329 medaljer i vinter-OL. Flere enn noe annet land i hele verden.

Noen må arrangere fotball-VM, sommer-OL og VM i Formel 1. Det er ikke oss.

Vi skal arrangere sjakk-OL i Tromsø, ski-VM i Trondheim, ungdoms-OL på Lillehammer og sykkel-VM Bergen.

Og vinter-OL.

Det er vår tur nå.

Og når vi arrangerer vinter-OL, da blir det lagt merke til. I 2022 vil vi arrangere et OL som er mer kompakt, mer miljøvennlig, mer nøkternt, mer jordnært og mer folkelig en noe OL noen noensinne har sett.

For det er dette som er oss. Og det er vi – i Norge – som kan ta OL hjem til et sted, en form og en ramme hvor OL hører hjemme.

Og jeg gleder meg.

 

Når rablet det for kommentariatet? 23. mars 2014

Når rablet det for kommentariatet?

For noen dager siden var Anita Krohn Traaseth invitert foredragsholder hos Oslo Høyre. Hun var der på anbefaling fra noen som hadde ment hun var faglig sterk og samtidig flink til å engasjere.

Og Traaseth leverte. Hun var kunnskapsrik. Hun kommenterte. Kritiserte. Engasjerte.

-Dette besøket må jeg forevige og legge ut på Facebook og Twitter, tenkte jeg. Jeg ville fortelle at Traaseth var både klok og underholdende. Ikke noen utdypende begrunnelse. Bare en lett stemningsrapport fra en blå leir.

Før jeg rakk å laste ned bildet fra kameraet hadde sukkerspinndebatten tatt av i mediene. Helt ut av det blå begynte det å hagle beskyldninger om at kvinner skryter av andre kvinner bare fordi de er av samme kjønn. Det ble fremstilt som om vi er ute av stand til å produsere annet enn hjerter og glaserte enstavelsesord til hverandre. At kritikere ikke tør å ytre seg gjennom den rosa tåken. At vi slutter å være saklige og saksorienterte.  Visstnok for å promotere oss selv.

“Men det offentlige ordskifte handler selvfølgelig om andre ting enn at folk hele tiden skal bli gladest mulig Det handler for eksempel om meningsbrytning og om å gjennom uenighet komme frem til robuste tolkninger av virkeligheten. … Like-, dele- og heiakulturen har en høy pris for de som vil være med, fordi den i sitt vesen stenger ute motforestillinger. Dermed har den både overfladiske og totalitære trekk. Ingen av delene er kjent for å fremme intelligent debatt,” skrev Eva Grinde i DN 17.03.

Totalitære trekk? Virkelig?

Når ble det opplest og vedtatt at enkeltstående kommentarer på Facebook ble representativt for den offentlige debatten? Hvem har sagt at hensikten med å rose noen i ny og ne er at ”folk hele tiden skal bli gladest mulig”? Har noen hevdet at et smilefjes er ment som et betydningsfullt innspill i fremming av en intelligent debatt, eller kan det hende at et smilefjes rett og slett representerer et smil i elektronisk format? Og hvorfor er det et problem at enkelte har en positivt ladet omgangstone og roser noen de liker, er glade i eller ser opp til? Og dersom flere av kommentarene er overfladiske, er det virkelig vanskelig for en person med en intellektuelt høyverdig kommentar å slippe til for å nyansere bildet?

For meg er det ganske unaturlig å krydre sosiale medier med hjerter, engler eller hva det måtte være av sukkersøte ikoner. Men hvis jeg i det hele tatt tar meg bryet med å lese hva andre kommenterer vil jeg da mye heller skrolle meg forbi en hel jungel av søtfjas og fargerike symboler enn å måtte fordøye mye av det brunstenkte og ufiltrerte oppgulpet som pryder store mengder av norske kommentarfelt.

Saken er vel at dette skjer i nokså moderat omfang. Og dersom Eva Grinde og hennes likesinnede syns det blir for drøyt, har jeg vondt for å tro at hun og andre med behov for å kritisere ikke klarer å finne sin plass i de sosiale mediene.

I min politiske hverdag er jeg opptatt av å være saklig, presis, kritisk og konstruktiv. De kvinnene jeg ser mest opp til viser mye av dette når de tar del i det offentlige ordskiftet. De flinkeste gjør det med en autoritet som i noen kretser ville blitt premiert med en stjerne og et hjerte, i andre med et angrepsskrift på lengde med en lørdagskronikk.

Usaklige, bitre og nedsettende kommentarer er ikke mer verdifulle enn unyansert, triviell anerkjennelse. Jeg forbeholder meg retten til å rose andre mennesker i de vendingene som passer meg best i øyeblikket. Og jeg gjør det på ingen måte i noen egoistisk rosa-rus med sukker på.

Som leder av Oslo Høyres kvinneforum ser jeg det som noen av mine viktigste oppgaver å oppdage, følge, diskutere med og promotere flinke damer. Med vekt på flinke. Politikken og samfunnsdebatten trenger flere av Traaseths kaliber, og jeg mener at hun og andre toppledere er uvurderlige som rollemodeller både i næringslivet og i hverdagslivet. La oss få lov til å se opp til de topplederdamene som også tør å stikke seg frem som interessante personer.

Mange kvinner motarbeider andre kvinner. Snakker hverandre ned når kvinner blir foreslått til jobber eller verv. Kritiserer hverandres utseende og evner som mødre og ektefeller. Stryker hverandre fra valglistene. Lukker hverandre ute fra sosiale lag.

Jeg må ta meg i det selv, når jeg konfronteres med kvinner jeg syns er både utrivelige, usaklige og faglig svake. Jeg prøver å overse og å føre en saklig debatt, og jeg forsøker å unngå personangrep. Når provokasjonen blir tilstrekkelig stor er det faktisk ikke så enkelt som det kan høres ut.

Noen av oss er vår egen verste fiende. Er det da så galt om vi får en marginal motvekt til alt dette? Jeg blir faktisk glad til sinns av å lese en serie oppmuntrende kommentarer, uansett om de er rettet mot andre eller mot meg selv. Blir det for fjollete eller overfladisk bekymrer det meg ikke at vi har et mangfold også i den retningen.

Jeg publiserte ikke bildet jeg tok av Traaseth på Facebook, men jeg stilte meg selv spørsmålet: Må jeg rettferdiggjøre og intellektualisere dette, bare for ikke å bli mistenkeliggjort eller sett på som sosialt tilbakestående? Hva har sosiale medier blitt til da?

 

 

Alder ingen hindring – eller? 25. februar 2014

Bilde

Alder ingen hindring – eller?

«40-årige Ole Einar Bjørndalen nektes OL-start grunnet høy alder.»

Høres det urimelig ut? Skulle vi nekte en frisk, topptrent idrettsutøver å gjøre noe han har arbeidet for hele sin karriere, som har gjort ham til en av verdens beste, bare på bakgrunn av fødselsdatoen hans?

Naturligvis ikke.

Likevel gjør vi det samme mot norske arbeidstakere hver eneste dag. Personer som har god helse, lang erfaring og betydelig kompetanse, blir bedt om å forlate sine arbeidsplasser når pensjonsalderen er nådd. Ikke sjelden er det dårlig samsvar mellom pensjonsalder og arbeidstakers evne og vilje til å jobbe lengre. Arbeidsmiljøloven gir arbeidsgivere rett til å gi ansatte sparken når man har passert 70 år, uansett hvor betydningsfull man måtte være for sitt fagmiljø og uansett om man heter Bjørndalen, Scheie, Mediaas eller Hansen.

Solberg-regjeringen vil legge til rette for at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gjennomgå alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene. Fornuftige endringer vil kunne bidra til økt respekt for arbeidstakerne, bedre utnyttelse av arbeidskraften og til en bedre økonomi i Norge.

Det betyr ikke at enhver person i ethvert yrke skal kunne jobbe hvor lenge han eller hun vil. I enkelte yrker vil for eksempel fysikk eller mental hurtighet gjøre at arbeidsevnen gradvis avtar med økende alder. Det normale i slike yrker er at man jevnlig undersøkes av lege for å forsikre seg selv og arbeidsgiver om at man er i stand til å utføre det arbeidet som forventes på en trygg og sikker måte. I svært mange andre yrker vil en eldre arbeidstaker fint kunne utføre sitt arbeid selv om han har flere rynker og går litt saktere enn sine kolleger.

De færreste av oss har ambisjoner om eller evner til å vinne OL-gull, slik som Bjørndalen. Men alle som har ferdigheter, kompetanse og en jobb de er glad i, fortjener kunne forlate sin arbeidsplass med respekt og verdighet. Uansett om de er 40, 67 eller 80.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 24.02.2014

 

Lang pause, nye muligheter

Lang pause, nye muligheter

Noen blogger daglig. Med stor familie, jobb og verv i politikken og et års utenlandsopphold bak meg har jeg hatt en bloggfri periode. Nå forsøker jeg å komme til sans og samling igjen, uten å skape forventninger om noe bloggskred. Daglige eller ukentlige blogginnlegg er ikke min greie. Jeg ønsker å skrive noe meningsfylt når jeg først setter meg ned, og da tar det gjerne tid. Jeg har ikke mye ledig tid. Punktum.

Men – det har jo skjedd en hel del siden jeg var på blogg-luften sist.

Etter at Høyre gikk inn i regjering høsten 2013 ble det foretatt mange rokkeringer i alle delene av Høyre, sentralt og lokalt. Da den store kabalen nådde Oslo Høyres bystyregruppe, ble jeg spurt om å overta som fraksjonsleder for byutvikling. Jeg leder nå Høyres gruppe på 10 personer (5 faste og 5 varamedlemmer) i Byutviklingskomitéen, og er Høyres talsperson innenfor byutvikling i bystyret. Maken til spennede jobb skal du lete lenge etter.

Deretter, i januar 2014, ble jeg valgt til ny leder av Oslo Høyres kvinneforum. Flere utfordringer, mer moro! Nå gleder jeg meg veldig til å fylle kvinneforum med blå politikk sammen med et styre bestående av 9 flotte damer. Mer om det etter hvert.

Jeg har med andre ord nok å henge fingrene i. Mindre ledig tid. Men litt blogging blir det heretter.

 

Husbråk eller drap? 23. januar 2013

Husbråk eller drap?
Husbråk eller drap? Kronikk i Dagbladet 23.01.2013

Bli med politiet på oppdrag: Naboen har tipset om husbråk i en leilighet i 3. etasje på Hovin i Oslo. Den ene politibetjenten stiller seg i trappen opp mot 4. etasje, den andre står ved siden av døren og banker på. Fra leiligheten avfyres et skudd. Politimannen rekker ikke å reagere før skuddet har gått tvers gjennom både inngangsdøren og hans eget håndledd.

Rutineoppdraget har på sekunder blitt høydramatisk. Den beskutte politimannen løper ned trappen og finner dekning utenfor, mens han varsler operasjonssentralen om at han er skutt. Kollegaen som sto i trappen på vei opp, stormer inn til en nabo i etasjen over, for å redde livet. Han vet at han ikke vil ha en sjanse mot gjerningsmannen som allerede har skutt mot politiet, når han selv er ubevæpnet.

Politimennene venter i lange minutter på bevæpnede forsterkninger. De hører nye skudd fra leiligheten. Hjerteskjærende skrik fra en kvinne. Flere skudd. Politimannen utenfor er i svært dårlig forfatning. Han forsøker å holde den skadde armen høyt, og kjenner ermet på skinnjakken fylles med blod mens minuttene går.

Så begynner det å brenne. Hele leiligheten er overtent i løpet av kort tid. Fra sitt skjulested frykter politimannen at gjerningsmannen vil komme ut og ta livet av ham også. Men gjerningsmannen har allerede tatt sitt eget liv. Han har også drept sin samboer og hennes tvillingsøster.

I debatten om fast bevæpning av politiet er det en del skeptikere. Noen har ikke tenkt på muligheten for at situasjoner som dette kan skje. Andre mener hendelsen er kunstig og konstruert. For de to politifolkene som opplevde dette selv, er det virkeligheten.

Hver eneste dag må norske politifolk ta seg inn i hus og leiligheter hvor de ikke vet hva som vil møte dem. De treffer mennesker i alle kategorier: Noen er svært aggressive, flere er kraftig rusede og et betydelig antall har alvorlige psykiske lidelser. Bevæpnet med kniver, økser og skytevåpen kan disse personene utgjøre trusler mot seg selv, sine nærmeste, tilfeldige utenforstående – og politiet.


For at en politibetjent i dag skal få tillatelse til å bevæpne seg, må situasjonen være alvorlig, f.eks. dersom en person truer en annen med våpen. Den operative patruljen må som regel vente på tillatelse fra politimesteren før de kan hente ut sine nedlåste pistoler fra politibilen eller på politistasjonen. Fra situasjonen er kjent til politifolkene er klare til innsats, tar det alt fra et par minutter til flere timer, avhengig av hvor og når hendelsen finner sted.

Det er liten sannsynlighet for at du eller jeg noen gang vil bli beskutt eller knivstukket. Men dersom du skulle være så uheldig at du befinner deg et sted hvor noen har fått en forrykt idé, så skal du vite at redningen ikke er så nær som den kunne vært. For politiet bruker den tiden de må for å hente våpnene sine. Og uansett hvor raskt de gjør det, har du noen skjebnesvangre minutter foran deg.

Gjestene på utestedet ”Baronen og Baronessen” opplevde i 2001 den brutale sannheten da en person begynte å skyte inn i lokalet. Politiet var ikke langt unna, men med nedlåste våpen tok det dyrebare minutter før de kom bevæpnet til stedet. Da var allerede seks personer alvorlig skadd av gjerningsmannens skudd.

Vi vet ikke hvor mange av de seks som kunne vært skånet for skuddene om politiet allerede hadde vært bevæpnet da betjeningen ringte inn og varslet om at de følte seg truet. Men at politiet brukte lengre tid enn nødvendig på å komme innbyggerne til unnsetning, kan det ikke være særlig tvil om.

Dramatiske episoder skjer daglig over hele landet. Nylig ble en kvinne drept i Fredrikstad og en annen i Oslo. Noen dager tidligere ble et par knivranet av maskerte menn i Tønsberg. Det har den siste tiden vært knivstikking og trusler med kniv i Fyllingsdalen, Skien, Gautefall, Trondheim, Evenskjer, Bømlo, Mandal og Rennesøy. Trusler med pistol har forekommet i Bergen, Horten, Stavanger og Sandvika. For å nevne noen.

I Oslo bevæpnet politiet seg 1000 ganger i fjor. Det er i gjennomsnitt tre ganger hver eneste dag. For hele landet ser tallet ut til å være mer enn syv ganger daglig, kraftig økende fra år til år. Det viser at vi lever i et land hvor alvorlig kriminalitet forekommer oftere enn mange liker å tro. Da er det vanskelig å forstå at Regjeringen fremdeles ønsker at politiet  skal være ubevæpnet.

I Stortingsmelding 42 (2004-05) står det: ”Gjeldende regler for bevæpning og tilgang til våpen har blitt kritisert fordi politiets utrykning forsinkes og vanskeliggjør en adekvat og rask reaksjon. Politiets personell og tredjepart kan i slike tilfeller bli satt i direkte livstruende situasjoner.” Dette er altså ikke ny kunnskap. Må vi oppleve flere drap på sivile eller politifolk før Regjeringen våkner? Jeg håper ikke det.

Dersom politiet får gå med pistol i beltet, skal de allikevel, som i dag, forsøke alle andre fremgangsmåter på konfliktløsing før de eventuelt tar våpenet i bruk. I flere av våre naboland  – hvor alle politifolk er bevæpnet – brukes våpenet svært sjelden. Forskjellen er at det er tilgjengelig når de trenger det. Ikke når skuddene har falt eller drapet har skjedd.

Bevæpnet politi ankom leiligheten i 3. etasje på Hovin 15-20 minutter etter det første skuddet. For tvillingsøstrene var det for sent.

Innlegget sto på trykk som kronikk i Dagbladet 23. januar 2013