Oslojenta

Meninger med mening

Når rablet det for kommentariatet? 23. mars 2014

Når rablet det for kommentariatet?

For noen dager siden var Anita Krohn Traaseth invitert foredragsholder hos Oslo Høyre. Hun var der på anbefaling fra noen som hadde ment hun var faglig sterk og samtidig flink til å engasjere.

Og Traaseth leverte. Hun var kunnskapsrik. Hun kommenterte. Kritiserte. Engasjerte.

-Dette besøket må jeg forevige og legge ut på Facebook og Twitter, tenkte jeg. Jeg ville fortelle at Traaseth var både klok og underholdende. Ikke noen utdypende begrunnelse. Bare en lett stemningsrapport fra en blå leir.

Før jeg rakk å laste ned bildet fra kameraet hadde sukkerspinndebatten tatt av i mediene. Helt ut av det blå begynte det å hagle beskyldninger om at kvinner skryter av andre kvinner bare fordi de er av samme kjønn. Det ble fremstilt som om vi er ute av stand til å produsere annet enn hjerter og glaserte enstavelsesord til hverandre. At kritikere ikke tør å ytre seg gjennom den rosa tåken. At vi slutter å være saklige og saksorienterte.  Visstnok for å promotere oss selv.

“Men det offentlige ordskifte handler selvfølgelig om andre ting enn at folk hele tiden skal bli gladest mulig Det handler for eksempel om meningsbrytning og om å gjennom uenighet komme frem til robuste tolkninger av virkeligheten. … Like-, dele- og heiakulturen har en høy pris for de som vil være med, fordi den i sitt vesen stenger ute motforestillinger. Dermed har den både overfladiske og totalitære trekk. Ingen av delene er kjent for å fremme intelligent debatt,” skrev Eva Grinde i DN 17.03.

Totalitære trekk? Virkelig?

Når ble det opplest og vedtatt at enkeltstående kommentarer på Facebook ble representativt for den offentlige debatten? Hvem har sagt at hensikten med å rose noen i ny og ne er at ”folk hele tiden skal bli gladest mulig”? Har noen hevdet at et smilefjes er ment som et betydningsfullt innspill i fremming av en intelligent debatt, eller kan det hende at et smilefjes rett og slett representerer et smil i elektronisk format? Og hvorfor er det et problem at enkelte har en positivt ladet omgangstone og roser noen de liker, er glade i eller ser opp til? Og dersom flere av kommentarene er overfladiske, er det virkelig vanskelig for en person med en intellektuelt høyverdig kommentar å slippe til for å nyansere bildet?

For meg er det ganske unaturlig å krydre sosiale medier med hjerter, engler eller hva det måtte være av sukkersøte ikoner. Men hvis jeg i det hele tatt tar meg bryet med å lese hva andre kommenterer vil jeg da mye heller skrolle meg forbi en hel jungel av søtfjas og fargerike symboler enn å måtte fordøye mye av det brunstenkte og ufiltrerte oppgulpet som pryder store mengder av norske kommentarfelt.

Saken er vel at dette skjer i nokså moderat omfang. Og dersom Eva Grinde og hennes likesinnede syns det blir for drøyt, har jeg vondt for å tro at hun og andre med behov for å kritisere ikke klarer å finne sin plass i de sosiale mediene.

I min politiske hverdag er jeg opptatt av å være saklig, presis, kritisk og konstruktiv. De kvinnene jeg ser mest opp til viser mye av dette når de tar del i det offentlige ordskiftet. De flinkeste gjør det med en autoritet som i noen kretser ville blitt premiert med en stjerne og et hjerte, i andre med et angrepsskrift på lengde med en lørdagskronikk.

Usaklige, bitre og nedsettende kommentarer er ikke mer verdifulle enn unyansert, triviell anerkjennelse. Jeg forbeholder meg retten til å rose andre mennesker i de vendingene som passer meg best i øyeblikket. Og jeg gjør det på ingen måte i noen egoistisk rosa-rus med sukker på.

Som leder av Oslo Høyres kvinneforum ser jeg det som noen av mine viktigste oppgaver å oppdage, følge, diskutere med og promotere flinke damer. Med vekt på flinke. Politikken og samfunnsdebatten trenger flere av Traaseths kaliber, og jeg mener at hun og andre toppledere er uvurderlige som rollemodeller både i næringslivet og i hverdagslivet. La oss få lov til å se opp til de topplederdamene som også tør å stikke seg frem som interessante personer.

Mange kvinner motarbeider andre kvinner. Snakker hverandre ned når kvinner blir foreslått til jobber eller verv. Kritiserer hverandres utseende og evner som mødre og ektefeller. Stryker hverandre fra valglistene. Lukker hverandre ute fra sosiale lag.

Jeg må ta meg i det selv, når jeg konfronteres med kvinner jeg syns er både utrivelige, usaklige og faglig svake. Jeg prøver å overse og å føre en saklig debatt, og jeg forsøker å unngå personangrep. Når provokasjonen blir tilstrekkelig stor er det faktisk ikke så enkelt som det kan høres ut.

Noen av oss er vår egen verste fiende. Er det da så galt om vi får en marginal motvekt til alt dette? Jeg blir faktisk glad til sinns av å lese en serie oppmuntrende kommentarer, uansett om de er rettet mot andre eller mot meg selv. Blir det for fjollete eller overfladisk bekymrer det meg ikke at vi har et mangfold også i den retningen.

Jeg publiserte ikke bildet jeg tok av Traaseth på Facebook, men jeg stilte meg selv spørsmålet: Må jeg rettferdiggjøre og intellektualisere dette, bare for ikke å bli mistenkeliggjort eller sett på som sosialt tilbakestående? Hva har sosiale medier blitt til da?

 

 

Alder ingen hindring – eller? 25. februar 2014

Bilde

Alder ingen hindring – eller?

«40-årige Ole Einar Bjørndalen nektes OL-start grunnet høy alder.»

Høres det urimelig ut? Skulle vi nekte en frisk, topptrent idrettsutøver å gjøre noe han har arbeidet for hele sin karriere, som har gjort ham til en av verdens beste, bare på bakgrunn av fødselsdatoen hans?

Naturligvis ikke.

Likevel gjør vi det samme mot norske arbeidstakere hver eneste dag. Personer som har god helse, lang erfaring og betydelig kompetanse, blir bedt om å forlate sine arbeidsplasser når pensjonsalderen er nådd. Ikke sjelden er det dårlig samsvar mellom pensjonsalder og arbeidstakers evne og vilje til å jobbe lengre. Arbeidsmiljøloven gir arbeidsgivere rett til å gi ansatte sparken når man har passert 70 år, uansett hvor betydningsfull man måtte være for sitt fagmiljø og uansett om man heter Bjørndalen, Scheie, Mediaas eller Hansen.

Solberg-regjeringen vil legge til rette for at eldre skal kunne stå lenger i arbeidslivet, blant annet ved å gjennomgå alle lovbestemte aldersgrenser i arbeidslivet i samråd med partene. Fornuftige endringer vil kunne bidra til økt respekt for arbeidstakerne, bedre utnyttelse av arbeidskraften og til en bedre økonomi i Norge.

Det betyr ikke at enhver person i ethvert yrke skal kunne jobbe hvor lenge han eller hun vil. I enkelte yrker vil for eksempel fysikk eller mental hurtighet gjøre at arbeidsevnen gradvis avtar med økende alder. Det normale i slike yrker er at man jevnlig undersøkes av lege for å forsikre seg selv og arbeidsgiver om at man er i stand til å utføre det arbeidet som forventes på en trygg og sikker måte. I svært mange andre yrker vil en eldre arbeidstaker fint kunne utføre sitt arbeid selv om han har flere rynker og går litt saktere enn sine kolleger.

De færreste av oss har ambisjoner om eller evner til å vinne OL-gull, slik som Bjørndalen. Men alle som har ferdigheter, kompetanse og en jobb de er glad i, fortjener kunne forlate sin arbeidsplass med respekt og verdighet. Uansett om de er 40, 67 eller 80.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 24.02.2014

 

Lang pause, nye muligheter

Lang pause, nye muligheter

Noen blogger daglig. Med stor familie, jobb og verv i politikken og et års utenlandsopphold bak meg har jeg hatt en bloggfri periode. Nå forsøker jeg å komme til sans og samling igjen, uten å skape forventninger om noe bloggskred. Daglige eller ukentlige blogginnlegg er ikke min greie. Jeg ønsker å skrive noe meningsfylt når jeg først setter meg ned, og da tar det gjerne tid. Jeg har ikke mye ledig tid. Punktum.

Men – det har jo skjedd en hel del siden jeg var på blogg-luften sist.

Etter at Høyre gikk inn i regjering høsten 2013 ble det foretatt mange rokkeringer i alle delene av Høyre, sentralt og lokalt. Da den store kabalen nådde Oslo Høyres bystyregruppe, ble jeg spurt om å overta som fraksjonsleder for byutvikling. Jeg leder nå Høyres gruppe på 10 personer (5 faste og 5 varamedlemmer) i Byutviklingskomitéen, og er Høyres talsperson innenfor byutvikling i bystyret. Maken til spennede jobb skal du lete lenge etter.

Deretter, i januar 2014, ble jeg valgt til ny leder av Oslo Høyres kvinneforum. Flere utfordringer, mer moro! Nå gleder jeg meg veldig til å fylle kvinneforum med blå politikk sammen med et styre bestående av 9 flotte damer. Mer om det etter hvert.

Jeg har med andre ord nok å henge fingrene i. Mindre ledig tid. Men litt blogging blir det heretter.

 

Husbråk eller drap? 23. januar 2013

Husbråk eller drap?
Husbråk eller drap? Kronikk i Dagbladet 23.01.2013

Bli med politiet på oppdrag: Naboen har tipset om husbråk i en leilighet i 3. etasje på Hovin i Oslo. Den ene politibetjenten stiller seg i trappen opp mot 4. etasje, den andre står ved siden av døren og banker på. Fra leiligheten avfyres et skudd. Politimannen rekker ikke å reagere før skuddet har gått tvers gjennom både inngangsdøren og hans eget håndledd.

Rutineoppdraget har på sekunder blitt høydramatisk. Den beskutte politimannen løper ned trappen og finner dekning utenfor, mens han varsler operasjonssentralen om at han er skutt. Kollegaen som sto i trappen på vei opp, stormer inn til en nabo i etasjen over, for å redde livet. Han vet at han ikke vil ha en sjanse mot gjerningsmannen som allerede har skutt mot politiet, når han selv er ubevæpnet.

Politimennene venter i lange minutter på bevæpnede forsterkninger. De hører nye skudd fra leiligheten. Hjerteskjærende skrik fra en kvinne. Flere skudd. Politimannen utenfor er i svært dårlig forfatning. Han forsøker å holde den skadde armen høyt, og kjenner ermet på skinnjakken fylles med blod mens minuttene går.

Så begynner det å brenne. Hele leiligheten er overtent i løpet av kort tid. Fra sitt skjulested frykter politimannen at gjerningsmannen vil komme ut og ta livet av ham også. Men gjerningsmannen har allerede tatt sitt eget liv. Han har også drept sin samboer og hennes tvillingsøster.

I debatten om fast bevæpning av politiet er det en del skeptikere. Noen har ikke tenkt på muligheten for at situasjoner som dette kan skje. Andre mener hendelsen er kunstig og konstruert. For de to politifolkene som opplevde dette selv, er det virkeligheten.

Hver eneste dag må norske politifolk ta seg inn i hus og leiligheter hvor de ikke vet hva som vil møte dem. De treffer mennesker i alle kategorier: Noen er svært aggressive, flere er kraftig rusede og et betydelig antall har alvorlige psykiske lidelser. Bevæpnet med kniver, økser og skytevåpen kan disse personene utgjøre trusler mot seg selv, sine nærmeste, tilfeldige utenforstående – og politiet.


For at en politibetjent i dag skal få tillatelse til å bevæpne seg, må situasjonen være alvorlig, f.eks. dersom en person truer en annen med våpen. Den operative patruljen må som regel vente på tillatelse fra politimesteren før de kan hente ut sine nedlåste pistoler fra politibilen eller på politistasjonen. Fra situasjonen er kjent til politifolkene er klare til innsats, tar det alt fra et par minutter til flere timer, avhengig av hvor og når hendelsen finner sted.

Det er liten sannsynlighet for at du eller jeg noen gang vil bli beskutt eller knivstukket. Men dersom du skulle være så uheldig at du befinner deg et sted hvor noen har fått en forrykt idé, så skal du vite at redningen ikke er så nær som den kunne vært. For politiet bruker den tiden de må for å hente våpnene sine. Og uansett hvor raskt de gjør det, har du noen skjebnesvangre minutter foran deg.

Gjestene på utestedet ”Baronen og Baronessen” opplevde i 2001 den brutale sannheten da en person begynte å skyte inn i lokalet. Politiet var ikke langt unna, men med nedlåste våpen tok det dyrebare minutter før de kom bevæpnet til stedet. Da var allerede seks personer alvorlig skadd av gjerningsmannens skudd.

Vi vet ikke hvor mange av de seks som kunne vært skånet for skuddene om politiet allerede hadde vært bevæpnet da betjeningen ringte inn og varslet om at de følte seg truet. Men at politiet brukte lengre tid enn nødvendig på å komme innbyggerne til unnsetning, kan det ikke være særlig tvil om.

Dramatiske episoder skjer daglig over hele landet. Nylig ble en kvinne drept i Fredrikstad og en annen i Oslo. Noen dager tidligere ble et par knivranet av maskerte menn i Tønsberg. Det har den siste tiden vært knivstikking og trusler med kniv i Fyllingsdalen, Skien, Gautefall, Trondheim, Evenskjer, Bømlo, Mandal og Rennesøy. Trusler med pistol har forekommet i Bergen, Horten, Stavanger og Sandvika. For å nevne noen.

I Oslo bevæpnet politiet seg 1000 ganger i fjor. Det er i gjennomsnitt tre ganger hver eneste dag. For hele landet ser tallet ut til å være mer enn syv ganger daglig, kraftig økende fra år til år. Det viser at vi lever i et land hvor alvorlig kriminalitet forekommer oftere enn mange liker å tro. Da er det vanskelig å forstå at Regjeringen fremdeles ønsker at politiet  skal være ubevæpnet.

I Stortingsmelding 42 (2004-05) står det: ”Gjeldende regler for bevæpning og tilgang til våpen har blitt kritisert fordi politiets utrykning forsinkes og vanskeliggjør en adekvat og rask reaksjon. Politiets personell og tredjepart kan i slike tilfeller bli satt i direkte livstruende situasjoner.” Dette er altså ikke ny kunnskap. Må vi oppleve flere drap på sivile eller politifolk før Regjeringen våkner? Jeg håper ikke det.

Dersom politiet får gå med pistol i beltet, skal de allikevel, som i dag, forsøke alle andre fremgangsmåter på konfliktløsing før de eventuelt tar våpenet i bruk. I flere av våre naboland  – hvor alle politifolk er bevæpnet – brukes våpenet svært sjelden. Forskjellen er at det er tilgjengelig når de trenger det. Ikke når skuddene har falt eller drapet har skjedd.

Bevæpnet politi ankom leiligheten i 3. etasje på Hovin 15-20 minutter etter det første skuddet. For tvillingsøstrene var det for sent.

Innlegget sto på trykk som kronikk i Dagbladet 23. januar 2013

 

Bevæpning beskytter 15. november 2012

Aftenposten Aften 15.11.2012

Bevæpning beskytter

Hva gjør egentlig politiet når nødtelefonen ringer? Hvis jeg er vitne til et bankran, et
 gjengoppgjør under oppseiling eller en syk person viftende med kniv?
Mye kommer an på hvor nærmeste politipatrulje befinner seg, og hvor langt patruljen er fra sine
 tjenestevåpen.

I dagens situasjon befinner politiets våpen seg nedlåst i våpenskap på politistasjonen eller i
 enkelte tjenestebiler. Hvis man er heldig, sitter politifolkene i bilen med våpenskapet mellom seg,
 og de kan få tillatelse til å ta med seg våpnene på vei ut av bilen.

Ubevæpnet politi oppsøker stadig steder hvor det er rapportert om bråk, for så å oppdage at noen truer med våpen. Det kan være enkelt å si at da får de gjøre så godt de kan. Men uansett hvor godt trent man er, skytevåpen eller kniv mot bare nevene og en batong er rått parti.

Nylig ble en politibetjent på Oslo S uten forvarsel stukket i magen 
med kniv av en psykisk syk person. Heldigvis hadde politimannen vernevest, og ble ikke alvorlig
 skadet. Men kollegene hans måtte stanse gjerningsmannen fra å gå løs på flere mennesker i det
te tett befolkede området. En modig betjent klarte å angripe knivstikkeren bakfra,
 og sammen med en kollega klarte hun å ufarliggjøre gjerningsmannen. Men dersom mannen hadde oppdaget henne, kunne politikvinnen blitt hans neste offer. Hun kunne overlevd. Men hun kunne også blitt drept.

Hadde politikvinnen hatt våpen i beltet, kunne hun avvæpnet knivstikkeren,

sannsynligvis uten å løsne et eneste skudd, og uten å sette eget eller andres liv i fare.

Klok og omsorgsfull behandling av alle typer mennesker vil alltid være viktigere enn bruk av makt og våpen. Men i situasjoner hvor tiden er knapp, når ordene ikke strekker til, og når rå muskelkraft ikke lar seg bruke, kan et fornuftig håndtert våpen bidra til å forhindre drap. Et nedlåst våpen gir ingen beskyttelse når det står om sekunder.

Kardemomme by er og blir et eventyr. Vår tids Kasper, Jesper og Jonatan heter Schumann, Bhatti og Rasool, og lar
 seg ikke stanse av fagre ord eller store bicepser. De skal vite at vi som samfunn er i stand til å beskytte oss mot deres kriminelle handlinger.

Politiets Fellesforbund har nylig vedtatt at de ønsker generell bevæpning av operativt 
politi. I dag har jeg foreslått det samme for Høyres programkomité. For
 politiet skal ikke bare beskytte deg og meg. De skal ta vare på seg selv og hverandre også. Bare
 hvis de klarer det, kan de komme tilbake på jobb i morgen også.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften torsdag 15.11.2012

 

Valgkamp på vippen 5. november 2012

Valgkamp på vippen

Husbesøk i Las Vegas

Million Dollar City

Las Vegas Boulevard møter Flamingo Road i et inferno av inntrykk. Her, midt på verdenskjente ”The Strip” underholder Elton John med sitt show ”The Million Dollar Piano,” mens spilleautomatene begjærlig inntar millioner av dollar, blinker og plinger som takk for innsatsen.

Men Flamingo Road er mer enn dette. Bak en umerket dør i en lavblokk et steinkast unna treffer jeg tre unge mennesker i tyveårene. De bor alle hjemme hos mor, i en loslitt toroms hvor eneste synlige inventar er en hullete sofa, et kjøleskap og en TV.

Jeg spør dem om de har bestemt seg for hvem de støtter i presidentvalgkampen. De svarer uten nevneverdig engasjement at mamma sier det er viktig at Obama vinner. Jeg serverer noen støttende argumenter, og får dem til å lytte og begynne å ta stilling til sin egen mulighet til å påvirke. Aller helst bør de forhåndsstemme i dag, forklarer jeg, slik Obama-kampanjen har foreskrevet.

Dørene står tett i det trange boligkomplekset i Flamingo Road, og skjebnene er mange. Her bor mennesker som pleide å vaske, rydde og servere mat til pengeturistene lenger oppe i gaten. Mange av dem gjør ikke det lenger. Med 12% arbeidsledighet i Las Vegas er det vanskelig for mennesker som de tre hjemmeboende søsknene å glede seg over at tallene nå endelig går den rette veien. Men de lytter.

Fra amerikansk til norsk valgkamp

Jeg er en norsk bystyrepolitiker fra Høyre, og har på grunn av familien fått oppholde meg en periode i Santa Monica utenfor Los Angeles. Med et stort hjerte for politikk og en viktig stortingsvalgkamp på trappene hjemme er dette en begivenhetsrik tid å tilbringe i USA. Jeg får følge en uhyre tett og spennende valgkamp fra dag til dag. Jeg får lære hvordan den drives, hvordan organisasjonen bygges, og hva som inspirerer den jevne amerikaner til å ta seg bryet med faktisk å stemme. Og litt til.

Så hva skiller egentlig norsk og amerikansk valgkamp? Viktige stikkord er ”alt eller ingenting,” penger, TV og telefonterror.

”Alt eller ingenting”

Det amerikanske valgsystemet, hvor hver stat enten er helt vunnet eller helt tapt, gjør at partiene ikke bruker ressurser på presidentvalgkamp i stater man med rimelig sikkerhet vet man vil vinne eller tape klart. Bare stater hvor meningsmålingene viser små marginer mellom kandidatene, blir viet oppmerksomhet. Hadde vi hatt tilsvarende system i Norge, kunne man tenke seg at fylker som Hedmark (klar Ap-ledelse) eller Oslo (klar Høyre-ledelse) ville vært fullstendig blottet for valgkamp fra alle partier.

Som midlertidig bosatt i California driver jeg ikke valgkamp i egen stat, fordi Obama venter en sikker seier her. Derimot bruker jeg min tid til å ringe potensielle velgere i viktige vippestater. Og de mest ivrige blant oss reiser altså til Las Vegas i nabostaten Nevada for å banke på dører og overbevise velgere ansikt til ansikt. Det blir omtrent som å reise fra Oslo til Mandal for å drive valgkamp.

Penger og TV

Valgkamp koster, det vet alle som har drevet med slikt. Men her stiller amerikanerne i en egen liga. Ca. 6 milliarder kroner blir brukt på TV-reklame i årets mannjevning mellom Barack Obama og Mitt Romney, fordelt på omtrent 1 million TV-annonser i 8 stater. Den triste virkeligheten er at bortimot 90% av dette er negativ reklame. Strategien fra begge sider består enkelt karikert i å fremstille motparten som en ubrukelig, usympatisk pengesløsende løgner som vil la USA gå på dunken og sende regningen til kommende generasjoner. Dessverre viser forskning at slik negativ reklame virker, selv om TV-seerne hater det inderlig og intenst. Men alt som virker er ikke nødvendigvis riktig å gjøre, og akkurat denne negative trenden håper jeg vi kan unngå å kopiere i Norge, selv om jeg prinsipielt er tilhenger av å tillate politisk reklame på TV.

Telefonterror

Men det er ikke bare TV-reklame man blir forfulgt av i de kritiske vippestatene. Heller ikke telefonen får du ha i fred. Jeg har selv prøvd det jeg vil karakterisere som telefonterror mot forsvarsløse Obama-sympatisører i Ohio. I mine samtaler møtte jeg personer som Jeff fra Cincinnati, som har mottatt så mange oppringninger den siste uken at han svarte irritert på spørsmålene mine før jeg hadde rukket å stille dem. Eller Laura fra Columbus, som ble så sint at hun truet med å stemme på Romney om vi ikke sluttet å ringe henne. Hun påsto jeg var den femtende som hadde ringt i løpet av fire dager.

Noen frivillige mener vi balanserer på en tynn linje mellom å gi en hyggelig påminnelse om viktigheten av å stemme, og det å drive telefonterror. Jeg mener vi har passert grensen. Uansett hvor viktig grasrotarbeidet er, må man ikke undervurdere verdien av å oppføre seg som folk. Hadde man vært litt flinkere til å bruke informasjon fra kollegaen som ringte forrige gang, ville det kanskje holdt med to-tre samtaler på mer strategisk passende tidspunkter. Jeff og Laura ville satt pris på det, og jeg har tro på at uttellingen ville vært bedre.

Kan vi egentlig lære noe av amerikansk valgkamp?

Når jeg til neste år skal jobbe for at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge, er det spesielt lærdom på to områder jeg vil ta med meg inn i kampanjearbeidet. Det ene er nye måter å bygge en solid og slagkraftig valgkamporganisasjon på. Det andre er evnen til å skape entusiasme, spesielt innad i eget parti og blant frivillige. Jeg elsker den lidenskapen og gløden man klarer å skape på amerikanske valgkamparrangementer, både i liten og stor skala.

Mine erfaringer fra nabolaget i Flamingo Road og telefonsamtalene til Ohio har også gitt meg mye å tenke på. De tre søsknene og mange av deres naboer i Las Vegas ser ut til å bruke den stemmeretten de hadde tenkt til å gi blanke i, så reisen var definitivt ikke forgjeves. Nevada er ifølge meningsmålingene i ferd med å farges blått, som er Demokratenes farge. Og nå tror jeg det holder til mål.

 

Begripelig hemmelighold 7. august 2012

Begripelig hemmelighold

I VG kritiseres 22.juli-kommisjonen for ikke å oppgi sine kilder når de i neste uke avgir sin rapport. Arne Jensen i Norsk redaktørforening kaller det ubegripelig og håpløst hemmelighold.

Det er lett å forstå at pressen ønsker å vite hvem som har bidratt med informasjon til rapporten.

Men la oss et øyeblikk dvele over hvorfor denne rapporten ble bestilt av Kongen i statsråd. Den skal gi svar på hva som skjedde, og så langt det lar seg gjøre, hvorfor det skjedde. For de involverte og de pårørende er det viktig at denne informasjonen kompletterer den innsikten vi har fått gjennom forsommerens lange rettssak.

Men for oss som samfunn har rapporten en enda viktigere funksjon: Den skal fremme forslag om tiltak som kan forhindre tilsvarende hendelser i fremtiden. Dersom kommisjonen har lykkes med dette, vil disse forslagene kunne være helt avgjørende for nasjonens sikkerhet.

Det er altså vesentlig at kommisjonen har fått all den informasjonen som det har vært mulig å tilegne seg, både gjennom offentlige dokumenter, men også gjennom samtaler med en rekke mennesker.

Å skulle dele informasjon med 22. juli-kommisjonen kan for mange oppleves som svært ubehagelig og utrygt. Jeg har selv som tidligere havariinspektør snakket med mange involverte etter alvorlige hendelser. Skuldrene ble senket først når de fikk vite at vår samtale ville bli fortrolig behandlet og at involverte så langt det lot seg gjøre ville bli anonymisert i den endelige rapporten. Vi kunne få opplysninger som politiet, pressen og andre ikke fikk. Noen ganger var denne informasjonen essensiell for å finne ut hvorfor det hadde gått galt, og ikke minst, hvordan vi kunne forhindre gjentakelse. Jeg vil anta at 22.juli-kommisjonen på samme måte har lovet sine kilder fortrolig behandling, for dermed å få dem til å åpne seg og dele private eller sensitive opplysninger.

Man behøver ikke å ha lest mange utgaver av norsk dagspresse det siste året for å forstå at offentliggjøring av navn på kommisjonens kilder ville føre til stort press på hver eneste en av dem.

I dette perspektivet er det to hensyn som bør veies opp mot hverandre. På den ene siden: Merverdien av avisoppslag om involverte som mer eller mindre frivillig gjenforteller hva de fortalte kommisjonen, samt spekulasjoner omkring personer som nekter å gjenfortelle. På den andre siden: Merverdien av sensitiv og personlig informasjon som kommisjonen får gjennom lovnad om fortrolighet.

Det er fristende å minne om pressens selvpålagte «vær varsom»-regel nr. 3.5.: «Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»  Trofasthet mot denne regelen sikrer mediene stort tilfang av opplysninger, og det burde være forståelig at 22. juli-kommisjonen benytter de samme virkemidlene av hensyn til landets sikkerhet.

Dersom pressen mistenker at kommisjonen ikke har gjort jobben sin, er det god anledning til å stille kritiske spørsmål til kommisjonens medlemmer etter at rapporten er avgitt. Kilder som ønsker å snakke med pressen, kan nok finne veien dit selv.

Innlegget sto på trykk i VG 07.08.2012