Oslojenta

Meninger med mening

Husbråk eller drap? 23. januar 2013

Husbråk eller drap?
Husbråk eller drap? Kronikk i Dagbladet 23.01.2013

Bli med politiet på oppdrag: Naboen har tipset om husbråk i en leilighet i 3. etasje på Hovin i Oslo. Den ene politibetjenten stiller seg i trappen opp mot 4. etasje, den andre står ved siden av døren og banker på. Fra leiligheten avfyres et skudd. Politimannen rekker ikke å reagere før skuddet har gått tvers gjennom både inngangsdøren og hans eget håndledd.

Rutineoppdraget har på sekunder blitt høydramatisk. Den beskutte politimannen løper ned trappen og finner dekning utenfor, mens han varsler operasjonssentralen om at han er skutt. Kollegaen som sto i trappen på vei opp, stormer inn til en nabo i etasjen over, for å redde livet. Han vet at han ikke vil ha en sjanse mot gjerningsmannen som allerede har skutt mot politiet, når han selv er ubevæpnet.

Politimennene venter i lange minutter på bevæpnede forsterkninger. De hører nye skudd fra leiligheten. Hjerteskjærende skrik fra en kvinne. Flere skudd. Politimannen utenfor er i svært dårlig forfatning. Han forsøker å holde den skadde armen høyt, og kjenner ermet på skinnjakken fylles med blod mens minuttene går.

Så begynner det å brenne. Hele leiligheten er overtent i løpet av kort tid. Fra sitt skjulested frykter politimannen at gjerningsmannen vil komme ut og ta livet av ham også. Men gjerningsmannen har allerede tatt sitt eget liv. Han har også drept sin samboer og hennes tvillingsøster.

I debatten om fast bevæpning av politiet er det en del skeptikere. Noen har ikke tenkt på muligheten for at situasjoner som dette kan skje. Andre mener hendelsen er kunstig og konstruert. For de to politifolkene som opplevde dette selv, er det virkeligheten.

Hver eneste dag må norske politifolk ta seg inn i hus og leiligheter hvor de ikke vet hva som vil møte dem. De treffer mennesker i alle kategorier: Noen er svært aggressive, flere er kraftig rusede og et betydelig antall har alvorlige psykiske lidelser. Bevæpnet med kniver, økser og skytevåpen kan disse personene utgjøre trusler mot seg selv, sine nærmeste, tilfeldige utenforstående – og politiet.


For at en politibetjent i dag skal få tillatelse til å bevæpne seg, må situasjonen være alvorlig, f.eks. dersom en person truer en annen med våpen. Den operative patruljen må som regel vente på tillatelse fra politimesteren før de kan hente ut sine nedlåste pistoler fra politibilen eller på politistasjonen. Fra situasjonen er kjent til politifolkene er klare til innsats, tar det alt fra et par minutter til flere timer, avhengig av hvor og når hendelsen finner sted.

Det er liten sannsynlighet for at du eller jeg noen gang vil bli beskutt eller knivstukket. Men dersom du skulle være så uheldig at du befinner deg et sted hvor noen har fått en forrykt idé, så skal du vite at redningen ikke er så nær som den kunne vært. For politiet bruker den tiden de må for å hente våpnene sine. Og uansett hvor raskt de gjør det, har du noen skjebnesvangre minutter foran deg.

Gjestene på utestedet ”Baronen og Baronessen” opplevde i 2001 den brutale sannheten da en person begynte å skyte inn i lokalet. Politiet var ikke langt unna, men med nedlåste våpen tok det dyrebare minutter før de kom bevæpnet til stedet. Da var allerede seks personer alvorlig skadd av gjerningsmannens skudd.

Vi vet ikke hvor mange av de seks som kunne vært skånet for skuddene om politiet allerede hadde vært bevæpnet da betjeningen ringte inn og varslet om at de følte seg truet. Men at politiet brukte lengre tid enn nødvendig på å komme innbyggerne til unnsetning, kan det ikke være særlig tvil om.

Dramatiske episoder skjer daglig over hele landet. Nylig ble en kvinne drept i Fredrikstad og en annen i Oslo. Noen dager tidligere ble et par knivranet av maskerte menn i Tønsberg. Det har den siste tiden vært knivstikking og trusler med kniv i Fyllingsdalen, Skien, Gautefall, Trondheim, Evenskjer, Bømlo, Mandal og Rennesøy. Trusler med pistol har forekommet i Bergen, Horten, Stavanger og Sandvika. For å nevne noen.

I Oslo bevæpnet politiet seg 1000 ganger i fjor. Det er i gjennomsnitt tre ganger hver eneste dag. For hele landet ser tallet ut til å være mer enn syv ganger daglig, kraftig økende fra år til år. Det viser at vi lever i et land hvor alvorlig kriminalitet forekommer oftere enn mange liker å tro. Da er det vanskelig å forstå at Regjeringen fremdeles ønsker at politiet  skal være ubevæpnet.

I Stortingsmelding 42 (2004-05) står det: ”Gjeldende regler for bevæpning og tilgang til våpen har blitt kritisert fordi politiets utrykning forsinkes og vanskeliggjør en adekvat og rask reaksjon. Politiets personell og tredjepart kan i slike tilfeller bli satt i direkte livstruende situasjoner.” Dette er altså ikke ny kunnskap. Må vi oppleve flere drap på sivile eller politifolk før Regjeringen våkner? Jeg håper ikke det.

Dersom politiet får gå med pistol i beltet, skal de allikevel, som i dag, forsøke alle andre fremgangsmåter på konfliktløsing før de eventuelt tar våpenet i bruk. I flere av våre naboland  – hvor alle politifolk er bevæpnet – brukes våpenet svært sjelden. Forskjellen er at det er tilgjengelig når de trenger det. Ikke når skuddene har falt eller drapet har skjedd.

Bevæpnet politi ankom leiligheten i 3. etasje på Hovin 15-20 minutter etter det første skuddet. For tvillingsøstrene var det for sent.

Innlegget sto på trykk som kronikk i Dagbladet 23. januar 2013

 

Bevæpning beskytter 15. november 2012

Aftenposten Aften 15.11.2012

Bevæpning beskytter

Hva gjør egentlig politiet når nødtelefonen ringer? Hvis jeg er vitne til et bankran, et
 gjengoppgjør under oppseiling eller en syk person viftende med kniv?
Mye kommer an på hvor nærmeste politipatrulje befinner seg, og hvor langt patruljen er fra sine
 tjenestevåpen.

I dagens situasjon befinner politiets våpen seg nedlåst i våpenskap på politistasjonen eller i
 enkelte tjenestebiler. Hvis man er heldig, sitter politifolkene i bilen med våpenskapet mellom seg,
 og de kan få tillatelse til å ta med seg våpnene på vei ut av bilen.

Ubevæpnet politi oppsøker stadig steder hvor det er rapportert om bråk, for så å oppdage at noen truer med våpen. Det kan være enkelt å si at da får de gjøre så godt de kan. Men uansett hvor godt trent man er, skytevåpen eller kniv mot bare nevene og en batong er rått parti.

Nylig ble en politibetjent på Oslo S uten forvarsel stukket i magen 
med kniv av en psykisk syk person. Heldigvis hadde politimannen vernevest, og ble ikke alvorlig
 skadet. Men kollegene hans måtte stanse gjerningsmannen fra å gå løs på flere mennesker i det
te tett befolkede området. En modig betjent klarte å angripe knivstikkeren bakfra,
 og sammen med en kollega klarte hun å ufarliggjøre gjerningsmannen. Men dersom mannen hadde oppdaget henne, kunne politikvinnen blitt hans neste offer. Hun kunne overlevd. Men hun kunne også blitt drept.

Hadde politikvinnen hatt våpen i beltet, kunne hun avvæpnet knivstikkeren,

sannsynligvis uten å løsne et eneste skudd, og uten å sette eget eller andres liv i fare.

Klok og omsorgsfull behandling av alle typer mennesker vil alltid være viktigere enn bruk av makt og våpen. Men i situasjoner hvor tiden er knapp, når ordene ikke strekker til, og når rå muskelkraft ikke lar seg bruke, kan et fornuftig håndtert våpen bidra til å forhindre drap. Et nedlåst våpen gir ingen beskyttelse når det står om sekunder.

Kardemomme by er og blir et eventyr. Vår tids Kasper, Jesper og Jonatan heter Schumann, Bhatti og Rasool, og lar
 seg ikke stanse av fagre ord eller store bicepser. De skal vite at vi som samfunn er i stand til å beskytte oss mot deres kriminelle handlinger.

Politiets Fellesforbund har nylig vedtatt at de ønsker generell bevæpning av operativt 
politi. I dag har jeg foreslått det samme for Høyres programkomité. For
 politiet skal ikke bare beskytte deg og meg. De skal ta vare på seg selv og hverandre også. Bare
 hvis de klarer det, kan de komme tilbake på jobb i morgen også.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten Aften torsdag 15.11.2012

 

Valgkamp på vippen 5. november 2012

Valgkamp på vippen

Husbesøk i Las Vegas

Million Dollar City

Las Vegas Boulevard møter Flamingo Road i et inferno av inntrykk. Her, midt på verdenskjente ”The Strip” underholder Elton John med sitt show ”The Million Dollar Piano,” mens spilleautomatene begjærlig inntar millioner av dollar, blinker og plinger som takk for innsatsen.

Men Flamingo Road er mer enn dette. Bak en umerket dør i en lavblokk et steinkast unna treffer jeg tre unge mennesker i tyveårene. De bor alle hjemme hos mor, i en loslitt toroms hvor eneste synlige inventar er en hullete sofa, et kjøleskap og en TV.

Jeg spør dem om de har bestemt seg for hvem de støtter i presidentvalgkampen. De svarer uten nevneverdig engasjement at mamma sier det er viktig at Obama vinner. Jeg serverer noen støttende argumenter, og får dem til å lytte og begynne å ta stilling til sin egen mulighet til å påvirke. Aller helst bør de forhåndsstemme i dag, forklarer jeg, slik Obama-kampanjen har foreskrevet.

Dørene står tett i det trange boligkomplekset i Flamingo Road, og skjebnene er mange. Her bor mennesker som pleide å vaske, rydde og servere mat til pengeturistene lenger oppe i gaten. Mange av dem gjør ikke det lenger. Med 12% arbeidsledighet i Las Vegas er det vanskelig for mennesker som de tre hjemmeboende søsknene å glede seg over at tallene nå endelig går den rette veien. Men de lytter.

Fra amerikansk til norsk valgkamp

Jeg er en norsk bystyrepolitiker fra Høyre, og har på grunn av familien fått oppholde meg en periode i Santa Monica utenfor Los Angeles. Med et stort hjerte for politikk og en viktig stortingsvalgkamp på trappene hjemme er dette en begivenhetsrik tid å tilbringe i USA. Jeg får følge en uhyre tett og spennende valgkamp fra dag til dag. Jeg får lære hvordan den drives, hvordan organisasjonen bygges, og hva som inspirerer den jevne amerikaner til å ta seg bryet med faktisk å stemme. Og litt til.

Så hva skiller egentlig norsk og amerikansk valgkamp? Viktige stikkord er ”alt eller ingenting,” penger, TV og telefonterror.

”Alt eller ingenting”

Det amerikanske valgsystemet, hvor hver stat enten er helt vunnet eller helt tapt, gjør at partiene ikke bruker ressurser på presidentvalgkamp i stater man med rimelig sikkerhet vet man vil vinne eller tape klart. Bare stater hvor meningsmålingene viser små marginer mellom kandidatene, blir viet oppmerksomhet. Hadde vi hatt tilsvarende system i Norge, kunne man tenke seg at fylker som Hedmark (klar Ap-ledelse) eller Oslo (klar Høyre-ledelse) ville vært fullstendig blottet for valgkamp fra alle partier.

Som midlertidig bosatt i California driver jeg ikke valgkamp i egen stat, fordi Obama venter en sikker seier her. Derimot bruker jeg min tid til å ringe potensielle velgere i viktige vippestater. Og de mest ivrige blant oss reiser altså til Las Vegas i nabostaten Nevada for å banke på dører og overbevise velgere ansikt til ansikt. Det blir omtrent som å reise fra Oslo til Mandal for å drive valgkamp.

Penger og TV

Valgkamp koster, det vet alle som har drevet med slikt. Men her stiller amerikanerne i en egen liga. Ca. 6 milliarder kroner blir brukt på TV-reklame i årets mannjevning mellom Barack Obama og Mitt Romney, fordelt på omtrent 1 million TV-annonser i 8 stater. Den triste virkeligheten er at bortimot 90% av dette er negativ reklame. Strategien fra begge sider består enkelt karikert i å fremstille motparten som en ubrukelig, usympatisk pengesløsende løgner som vil la USA gå på dunken og sende regningen til kommende generasjoner. Dessverre viser forskning at slik negativ reklame virker, selv om TV-seerne hater det inderlig og intenst. Men alt som virker er ikke nødvendigvis riktig å gjøre, og akkurat denne negative trenden håper jeg vi kan unngå å kopiere i Norge, selv om jeg prinsipielt er tilhenger av å tillate politisk reklame på TV.

Telefonterror

Men det er ikke bare TV-reklame man blir forfulgt av i de kritiske vippestatene. Heller ikke telefonen får du ha i fred. Jeg har selv prøvd det jeg vil karakterisere som telefonterror mot forsvarsløse Obama-sympatisører i Ohio. I mine samtaler møtte jeg personer som Jeff fra Cincinnati, som har mottatt så mange oppringninger den siste uken at han svarte irritert på spørsmålene mine før jeg hadde rukket å stille dem. Eller Laura fra Columbus, som ble så sint at hun truet med å stemme på Romney om vi ikke sluttet å ringe henne. Hun påsto jeg var den femtende som hadde ringt i løpet av fire dager.

Noen frivillige mener vi balanserer på en tynn linje mellom å gi en hyggelig påminnelse om viktigheten av å stemme, og det å drive telefonterror. Jeg mener vi har passert grensen. Uansett hvor viktig grasrotarbeidet er, må man ikke undervurdere verdien av å oppføre seg som folk. Hadde man vært litt flinkere til å bruke informasjon fra kollegaen som ringte forrige gang, ville det kanskje holdt med to-tre samtaler på mer strategisk passende tidspunkter. Jeff og Laura ville satt pris på det, og jeg har tro på at uttellingen ville vært bedre.

Kan vi egentlig lære noe av amerikansk valgkamp?

Når jeg til neste år skal jobbe for at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge, er det spesielt lærdom på to områder jeg vil ta med meg inn i kampanjearbeidet. Det ene er nye måter å bygge en solid og slagkraftig valgkamporganisasjon på. Det andre er evnen til å skape entusiasme, spesielt innad i eget parti og blant frivillige. Jeg elsker den lidenskapen og gløden man klarer å skape på amerikanske valgkamparrangementer, både i liten og stor skala.

Mine erfaringer fra nabolaget i Flamingo Road og telefonsamtalene til Ohio har også gitt meg mye å tenke på. De tre søsknene og mange av deres naboer i Las Vegas ser ut til å bruke den stemmeretten de hadde tenkt til å gi blanke i, så reisen var definitivt ikke forgjeves. Nevada er ifølge meningsmålingene i ferd med å farges blått, som er Demokratenes farge. Og nå tror jeg det holder til mål.

 

Begripelig hemmelighold 7. august 2012

Begripelig hemmelighold

I VG kritiseres 22.juli-kommisjonen for ikke å oppgi sine kilder når de i neste uke avgir sin rapport. Arne Jensen i Norsk redaktørforening kaller det ubegripelig og håpløst hemmelighold.

Det er lett å forstå at pressen ønsker å vite hvem som har bidratt med informasjon til rapporten.

Men la oss et øyeblikk dvele over hvorfor denne rapporten ble bestilt av Kongen i statsråd. Den skal gi svar på hva som skjedde, og så langt det lar seg gjøre, hvorfor det skjedde. For de involverte og de pårørende er det viktig at denne informasjonen kompletterer den innsikten vi har fått gjennom forsommerens lange rettssak.

Men for oss som samfunn har rapporten en enda viktigere funksjon: Den skal fremme forslag om tiltak som kan forhindre tilsvarende hendelser i fremtiden. Dersom kommisjonen har lykkes med dette, vil disse forslagene kunne være helt avgjørende for nasjonens sikkerhet.

Det er altså vesentlig at kommisjonen har fått all den informasjonen som det har vært mulig å tilegne seg, både gjennom offentlige dokumenter, men også gjennom samtaler med en rekke mennesker.

Å skulle dele informasjon med 22. juli-kommisjonen kan for mange oppleves som svært ubehagelig og utrygt. Jeg har selv som tidligere havariinspektør snakket med mange involverte etter alvorlige hendelser. Skuldrene ble senket først når de fikk vite at vår samtale ville bli fortrolig behandlet og at involverte så langt det lot seg gjøre ville bli anonymisert i den endelige rapporten. Vi kunne få opplysninger som politiet, pressen og andre ikke fikk. Noen ganger var denne informasjonen essensiell for å finne ut hvorfor det hadde gått galt, og ikke minst, hvordan vi kunne forhindre gjentakelse. Jeg vil anta at 22.juli-kommisjonen på samme måte har lovet sine kilder fortrolig behandling, for dermed å få dem til å åpne seg og dele private eller sensitive opplysninger.

Man behøver ikke å ha lest mange utgaver av norsk dagspresse det siste året for å forstå at offentliggjøring av navn på kommisjonens kilder ville føre til stort press på hver eneste en av dem.

I dette perspektivet er det to hensyn som bør veies opp mot hverandre. På den ene siden: Merverdien av avisoppslag om involverte som mer eller mindre frivillig gjenforteller hva de fortalte kommisjonen, samt spekulasjoner omkring personer som nekter å gjenfortelle. På den andre siden: Merverdien av sensitiv og personlig informasjon som kommisjonen får gjennom lovnad om fortrolighet.

Det er fristende å minne om pressens selvpålagte «vær varsom»-regel nr. 3.5.: «Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»  Trofasthet mot denne regelen sikrer mediene stort tilfang av opplysninger, og det burde være forståelig at 22. juli-kommisjonen benytter de samme virkemidlene av hensyn til landets sikkerhet.

Dersom pressen mistenker at kommisjonen ikke har gjort jobben sin, er det god anledning til å stille kritiske spørsmål til kommisjonens medlemmer etter at rapporten er avgitt. Kilder som ønsker å snakke med pressen, kan nok finne veien dit selv.

Innlegget sto på trykk i VG 07.08.2012

 

Landsmøtetalen 2012 4. mai 2012

Landsmøtetalen 2012

-

Vi har en regjering som bare ikke fenger,

som sliter med veier, med sykehussenger,

med klimatiltak og narkotikagjenger,

og tviholder på TV-lisenspenger.

-

Selv er jeg en svoren forenklingstilhenger,

og tror ikke svaret på alt er mer penger.

Men nye løsninger, sånne som fenger,

sånne som vanlige mennesker trenger.

-

En søndag oppdager du noe du trenger,

et brød, noen egg, kanskje fiskegratenger.

Du får ikke handlet, butikkene stenger,

selv om eier og ansatte gjerne blir lenger.

-

Forbrytelser skjer, etterforskninger henger.

DNA-analyser kan kjøpes for penger.

Jens mener det ikke er noe vi trenger.

Han vokter seg vel for Høyres poenger.

-

Det er myrlendt i heilnorske trygdeterrenger

med mange på arbeidsavklaringspenger,

personer med evner som samfunnet trenger,

som gjerne vil leve av selvtjente penger.

-

Og veien til selvdrift og stolthet avhenger

av at vi tilbyr støtte når hverdagen krenger,

men óg stiller krav, slik at ingen lenger

blir omtalt som late som går og slenger.

-

Vi har en regjering vi slett ikke trenger

en rødgrønn ballong med rifter og flenger

en Støre tom for goodwillpoenger

og bare de samme kjipe refrenger.

-

Nå skyver vi bort de som sitter og stenger

for nye idéer og gode poenger.

Nok Høyrestemmer som overgangspenger

gir Erna ny jobb – det er det Norge trenger!

 

Hvor ble det av den konstruktive debatten? 16. april 2012

Hvor ble det av den konstruktive debatten?

Anlov Mathiesen langer i VG ut mot politibetjenter som jobber rundt Oslo S. Han skriver at betjentene er ”unge, inkompetente, uerfarne og (på grunn av åpenbar usikkerhet) svært arrogante.” Han mener at en god del av dem aldri burde fått jobb i politiet, og hevder de behandler voksne folk og forbipasserende ”som dømte krigsforbrytere.” Videre referer han til ”kjeppjaging og forfølgelse.”

Det er ingen tvil om at Anlov Mathiesen har et stort hjerte for mange av de aller svakest stilte i vårt samfunn. Hans innsats for dem gjennom sin gjerning som redaktør av gatemagasinet =Oslo har sikkert bidratt til at mange tunge rusmisbrukere har fått en bedre hverdag.

Det som forundrer meg, er at Mathiesen på så grovt og uforstandig vis krenker de ansatte i hovedstadens politikorps. Politibetjenter jeg har snakket med – også de med aller kortest fartstid – kjenner seg overhodet ikke igjen i kritikken, og mange er dypt såret over disse spekulative og svært nedlatende karakteristikkene.

Mathiesen hevder stasjonssjef Kåre Stølen og visepolitimester Roger Andresen farer med løgn. Videre mener Mathiesen å vite at ”byrådet og politiet har for lengst innsett at aksjonen har null mening.”

Mathiesen er selvsagt i sin fulle rett til å være misfornøyd med situasjonen for de tunge rusmisbrukerne i Oslo sentrum. Alle vi som kjenner noen som lever nettopp slik vet at det er mye som kan, bør og må gjøres for at livet skal bli litt bedre for disse allerede tyngede sjelene.

Problemet er naturligvis at de tunge rusmisbrukerne ikke eksisterer i et vakuum rundt Oslo S. Her lever og ferdes også lommetyver, narkotikaselgere, prostituerte, turister, forretningsfolk, næringsdrivende, og titusenvis av Osloborgere. Alle har ulike liv og ulike behov. Politikere, politiet, helsevesenet og de frivillige må ta hensyn til dem alle sammen. Og ikke minst: Vi må ta hensyn til våre yngste – de som ennå ikke har blitt fanget i narkotikaselgernes klør, og som ennå kan reddes.

Det må være mulig å forsøke å forhindre nyrekruttering og samtidig hjelpe og respektere dem som allerede er dypt inne i et rusmisbruk. På samme måte må det være mulig å ivareta den jevne borgers opplevelse av trygghet og samtidig vise omsorg for våre aller svakeste. Det må være lov å arrestere en  tilreisende dopselger selv om kjøperen er blant våre tyngste misbrukere. For det er ikke den tunge misbrukeren politiet ønsker å sette i fengsel.

Politiets oppgave er å gjøre byen tryggere for alle. De har naturligvis ingen instruks om å jage eller plage noen. Anlov Mathiesens påstander om inkompetanse, arroganse og kjeppjaging henger i luften som useriøse, udokumenterte og lite tillitvekkende. De skaper et svært anstrengt debattklima når konstruktiv debatt virkelig hadde vært på sin plass.

Jeg håper Anlov Mathiesen ved neste korsvei tenker seg om en ekstra gang før han farer med ubehøvlede og nedlatende kommentarer overfor personer som er satt til å gjøre en jobb. Det er ikke mer høyverdig å rakke ned på en politibetjent enn å hundse en tung narkoman.

Innlegget sto på trykk i VG 13.04.2012

 

Så lyder fløyta 22. mars 2012

Arkivert i: Politikk - valg - valgkamp,Politisk krydder — oslojenta @ 00:58
Tags: , ,

Så lyder fløyta

Lille Audun rusler slukøret i dusjen etter først å ha fått gult kort, minuttet senere rødt. Taklingen var stygg, så utvisningen var det ingenting å si på. Likefullt – ikke så kult å være Audun nå.

Det lett underbemannede laget snubler videre i grusen i sine litt formløse drakter. Fremdeles røde, men ikke så flammende vakre som før. Skolefrukt-reklamen på brystet er så utvasket at bare omrisset kan skimtes.

Audun husker godt første gangen han tok på seg drakten. Et realt minne i et guttehjerte på bristepunktet.

Spillende trener, lagleder og kaptein Kristin har bestemt seg for å la “noen andre” ta drittjobben i garderoben og på sidelinjen. Hun har nok med midtbanejobben for tiden. Til tross for at hun alltid har vært en allrounder med stor utholdenhet hviskes det fra sidelinjen at hun vel egentlig alltid har vært best uten ball. Dem om det.

Kristin blir trist fordi Audun er lei seg. Hun hvisker noen ord i øret på gutta på benken og sammen hanker de lille Audun tilbake fra garderoben. Nydusjet og frisk takker han ja til å ta over som lagleder. Der og da. Med ett smiler Audun fra det ene hårfestet til det andre. Han bretter opp ermene, skryter litt av sin siste takling og skuer ut over banen. Brått er han ikke lenger så liten.

Kampen nærmer seg slutten. Laget ligger under med flere mål enn Audun klarer å gjøre regnskap over. Gutta på østre benk klapper og jubler med spinkle stemmer. Skjønt, gutta? – de har jo blandet lag, må vite. Og alle er akkurat like gode. I hvert fall hvis noen spør.

I regnet og tåken over den slitne grusbanen ble det nok for tilskuerne litt etter halvspilt tid. Til og med gamle tante Reidun har ubemerket sneket seg hjem.

Det er siste kamp i cup’en. Vinn eller forsvinn. Selv med moderate mattekunnskaper skjønner Audun at det blir forsvinn. Gjengen på benken vet at det er nå eller aldri. Audun manner seg opp. Signaliserer til dommeren. BYTTE!

Etter nok et stygt frispark skjer det.

Erik, toppskåreren, han som er så god at han kan spille både ving og spiss på samme tid – ut. Den stadig stødige og alltid så greie Tora i forsvaret også – ut. Sjelden har cup’en kunne fremvise lengre underlepper enn på nettopp disse to. Folk sier de har blitt for godt vant. Dem om det.

Det er benkesliternes tur: Heikki, Bård og Inga.

Å, som de har ventet på dette øyeblikket. Heikki klør i brystet av stolthet. Inga og Bård finner raskt plassene sine. Det kjennes godt. Riktig. Friskt mot og iver i den første pasningen.

Så lyder fløyta. Kampen er slutt.

Noen sier det var synd. Dem om det.