Overdrevet evakuering?

Overdrevet evakuering?

Like etter lunsj i dag ble jeg og mange tusen andre Oslo-foreldre oppringt og bedt om å komme og hente våre skolebarn umiddelbart. Det var oppdaget at skolene var utstyrt med brannslukkere som kunne ha defekte ventiler, som igjen medførte eksplosjonsfare.

Flere kritiserer denne «overreaksjonen». Sannsynligheten for at et slikt apparat skulle eksplodere på en av Oslos skoler var svært liten. Bare fem ganger har det skjedd i løpet av de siste fem årene – i hele Europa.

Dessuten visste DSB – Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap – om eksplosjonsfaren allerede i august. Men Utdanningsetaten hevder de ikke visste noe før i går. De bestemte seg raskt for å holde elevene borte fra skolene ut ifra et føre var-prinsipp.

Men var det virkelig nødvendig å gå til det dramatiske skrittet å evakuere alle barna i hui og hast?

Tenk tilbake på noen historier du har hørt hvor utfallet var dramatisk. Naturkatastrofer hvor lokalbefolkningen hadde sagt ifra om forhold som ikke ble korrigert før ulykken inntraff. Psykisk ustabile personer som ikke ble tatt hånd om før de begikk grove ugjerninger, til tross for innkomne varlser. Både etter 11/9 i USA og 22/7 i Norge har det kommet kritikk av myndighetene fordi bruddstykker av tilgjengelig informasjon ikke var funnet viktige nok til å iverksette tiltak som kanskje kunne forhindret katastrofene.

Argumentet om at brannslukkerne hadde hengt på skolene i årevis uten så mye som et tegn til eksplosjon, er totalt irrelevant. Det sier ingen ting om sannsynligheten for at en eksplosjon kunne forekommet i dag. Du kan ikke påstå at det er trygt å gå på rødt lys bare fordi du ennå ikke har blitt påkjørt.

Dette handler om vurdering av risiko. Grovt forenklet innebærer det i dette tilfellet å vurdere sannsynligheten for at en eksplosjon ville inntreffe og konsekvensene av en slik eksplosjon. Man trenger ikke mye fantasi for å frembringe noen uhyggelige bilder av hva en slik eksplosjon kunne føre til. Det er omtrent like lett å se for seg forsidene på landets aviser neste dag, i omtale av katastrofen som kunne vært avverget.

«Noen» burde ha sagt ifra til Utdanningsetaten allerede da forholdene ble kjent i august. Det er lett å skylde på «noen». Og for enkelte ville det vært fristende å dekke over «feilen» som «noen» hadde begått, heller enn å gå til dramatiske skritt som for eksempel en evakuering. Man kunne sikkert ha kontrollert og skiftet ut brannslukkere over hele byen i stillhet hver kveld inntil situasjonen var normalisert. Vi hadde ikke behøvd å vite noe om det en gang.

Jeg er glad for at utdanningsdirektør Astrid Søgnen og hennes folk ikke falt for fristelsen, men heller tok mediebelastningen for å forsikre seg om at elever, lærere og andre skoleansatte i hele byen ikke var utsatt for unødig risiko. Det å hente sine barn på skolen i løpet av en arbeidsdag burde være en overkommelig oppgave for de aller fleste. Avgjørelsen vitner om god ledelse, og gir meg trygghet når mine barn returnerer til skolen i morgen.

Så kan episoden inngå som et nytt kapittel i boken «Hvordan unngå at noe slikt skjer igjen». Den boken burde flere vise interesse for å bidra til å skrive.