Så lyder fløyta

Så lyder fløyta

Lille Audun rusler slukøret i dusjen etter først å ha fått gult kort, minuttet senere rødt. Taklingen var stygg, så utvisningen var det ingenting å si på. Likefullt – ikke så kult å være Audun nå.

Det lett underbemannede laget snubler videre i grusen i sine litt formløse drakter. Fremdeles røde, men ikke så flammende vakre som før. Skolefrukt-reklamen på brystet er så utvasket at bare omrisset kan skimtes.

Audun husker godt første gangen han tok på seg drakten. Et realt minne i et guttehjerte på bristepunktet.

Spillende trener, lagleder og kaptein Kristin har bestemt seg for å la «noen andre» ta drittjobben i garderoben og på sidelinjen. Hun har nok med midtbanejobben for tiden. Til tross for at hun alltid har vært en allrounder med stor utholdenhet hviskes det fra sidelinjen at hun vel egentlig alltid har vært best uten ball. Dem om det.

Kristin blir trist fordi Audun er lei seg. Hun hvisker noen ord i øret på gutta på benken og sammen hanker de lille Audun tilbake fra garderoben. Nydusjet og frisk takker han ja til å ta over som lagleder. Der og da. Med ett smiler Audun fra det ene hårfestet til det andre. Han bretter opp ermene, skryter litt av sin siste takling og skuer ut over banen. Brått er han ikke lenger så liten.

Kampen nærmer seg slutten. Laget ligger under med flere mål enn Audun klarer å gjøre regnskap over. Gutta på østre benk klapper og jubler med spinkle stemmer. Skjønt, gutta? – de har jo blandet lag, må vite. Og alle er akkurat like gode. I hvert fall hvis noen spør.

I regnet og tåken over den slitne grusbanen ble det nok for tilskuerne litt etter halvspilt tid. Til og med gamle tante Reidun har ubemerket sneket seg hjem.

Det er siste kamp i cup’en. Vinn eller forsvinn. Selv med moderate mattekunnskaper skjønner Audun at det blir forsvinn. Gjengen på benken vet at det er nå eller aldri. Audun manner seg opp. Signaliserer til dommeren. BYTTE!

Etter nok et stygt frispark skjer det.

Erik, toppskåreren, han som er så god at han kan spille både ving og spiss på samme tid – ut. Den stadig stødige og alltid så greie Tora i forsvaret også – ut. Sjelden har cup’en kunne fremvise lengre underlepper enn på nettopp disse to. Folk sier de har blitt for godt vant. Dem om det.

Det er benkesliternes tur: Heikki, Bård og Inga.

Å, som de har ventet på dette øyeblikket. Heikki klør i brystet av stolthet. Inga og Bård finner raskt plassene sine. Det kjennes godt. Riktig. Friskt mot og iver i den første pasningen.

Så lyder fløyta. Kampen er slutt.

Noen sier det var synd. Dem om det.