Begripelig hemmelighold

Begripelig hemmelighold

I VG kritiseres 22.juli-kommisjonen for ikke å oppgi sine kilder når de i neste uke avgir sin rapport. Arne Jensen i Norsk redaktørforening kaller det ubegripelig og håpløst hemmelighold.

Det er lett å forstå at pressen ønsker å vite hvem som har bidratt med informasjon til rapporten.

Men la oss et øyeblikk dvele over hvorfor denne rapporten ble bestilt av Kongen i statsråd. Den skal gi svar på hva som skjedde, og så langt det lar seg gjøre, hvorfor det skjedde. For de involverte og de pårørende er det viktig at denne informasjonen kompletterer den innsikten vi har fått gjennom forsommerens lange rettssak.

Men for oss som samfunn har rapporten en enda viktigere funksjon: Den skal fremme forslag om tiltak som kan forhindre tilsvarende hendelser i fremtiden. Dersom kommisjonen har lykkes med dette, vil disse forslagene kunne være helt avgjørende for nasjonens sikkerhet.

Det er altså vesentlig at kommisjonen har fått all den informasjonen som det har vært mulig å tilegne seg, både gjennom offentlige dokumenter, men også gjennom samtaler med en rekke mennesker.

Å skulle dele informasjon med 22. juli-kommisjonen kan for mange oppleves som svært ubehagelig og utrygt. Jeg har selv som tidligere havariinspektør snakket med mange involverte etter alvorlige hendelser. Skuldrene ble senket først når de fikk vite at vår samtale ville bli fortrolig behandlet og at involverte så langt det lot seg gjøre ville bli anonymisert i den endelige rapporten. Vi kunne få opplysninger som politiet, pressen og andre ikke fikk. Noen ganger var denne informasjonen essensiell for å finne ut hvorfor det hadde gått galt, og ikke minst, hvordan vi kunne forhindre gjentakelse. Jeg vil anta at 22.juli-kommisjonen på samme måte har lovet sine kilder fortrolig behandling, for dermed å få dem til å åpne seg og dele private eller sensitive opplysninger.

Man behøver ikke å ha lest mange utgaver av norsk dagspresse det siste året for å forstå at offentliggjøring av navn på kommisjonens kilder ville føre til stort press på hver eneste en av dem.

I dette perspektivet er det to hensyn som bør veies opp mot hverandre. På den ene siden: Merverdien av avisoppslag om involverte som mer eller mindre frivillig gjenforteller hva de fortalte kommisjonen, samt spekulasjoner omkring personer som nekter å gjenfortelle. På den andre siden: Merverdien av sensitiv og personlig informasjon som kommisjonen får gjennom lovnad om fortrolighet.

Det er fristende å minne om pressens selvpålagte «vær varsom»-regel nr. 3.5.: «Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.»  Trofasthet mot denne regelen sikrer mediene stort tilfang av opplysninger, og det burde være forståelig at 22. juli-kommisjonen benytter de samme virkemidlene av hensyn til landets sikkerhet.

Dersom pressen mistenker at kommisjonen ikke har gjort jobben sin, er det god anledning til å stille kritiske spørsmål til kommisjonens medlemmer etter at rapporten er avgitt. Kilder som ønsker å snakke med pressen, kan nok finne veien dit selv.

Innlegget sto på trykk i VG 07.08.2012