Valgkamp på vippen

Valgkamp på vippen

Husbesøk i Las Vegas

Million Dollar City

Las Vegas Boulevard møter Flamingo Road i et inferno av inntrykk. Her, midt på verdenskjente ”The Strip” underholder Elton John med sitt show ”The Million Dollar Piano,” mens spilleautomatene begjærlig inntar millioner av dollar, blinker og plinger som takk for innsatsen.

Men Flamingo Road er mer enn dette. Bak en umerket dør i en lavblokk et steinkast unna treffer jeg tre unge mennesker i tyveårene. De bor alle hjemme hos mor, i en loslitt toroms hvor eneste synlige inventar er en hullete sofa, et kjøleskap og en TV.

Jeg spør dem om de har bestemt seg for hvem de støtter i presidentvalgkampen. De svarer uten nevneverdig engasjement at mamma sier det er viktig at Obama vinner. Jeg serverer noen støttende argumenter, og får dem til å lytte og begynne å ta stilling til sin egen mulighet til å påvirke. Aller helst bør de forhåndsstemme i dag, forklarer jeg, slik Obama-kampanjen har foreskrevet.

Dørene står tett i det trange boligkomplekset i Flamingo Road, og skjebnene er mange. Her bor mennesker som pleide å vaske, rydde og servere mat til pengeturistene lenger oppe i gaten. Mange av dem gjør ikke det lenger. Med 12% arbeidsledighet i Las Vegas er det vanskelig for mennesker som de tre hjemmeboende søsknene å glede seg over at tallene nå endelig går den rette veien. Men de lytter.

Fra amerikansk til norsk valgkamp

Jeg er en norsk bystyrepolitiker fra Høyre, og har på grunn av familien fått oppholde meg en periode i Santa Monica utenfor Los Angeles. Med et stort hjerte for politikk og en viktig stortingsvalgkamp på trappene hjemme er dette en begivenhetsrik tid å tilbringe i USA. Jeg får følge en uhyre tett og spennende valgkamp fra dag til dag. Jeg får lære hvordan den drives, hvordan organisasjonen bygges, og hva som inspirerer den jevne amerikaner til å ta seg bryet med faktisk å stemme. Og litt til.

Så hva skiller egentlig norsk og amerikansk valgkamp? Viktige stikkord er ”alt eller ingenting,” penger, TV og telefonterror.

”Alt eller ingenting”

Det amerikanske valgsystemet, hvor hver stat enten er helt vunnet eller helt tapt, gjør at partiene ikke bruker ressurser på presidentvalgkamp i stater man med rimelig sikkerhet vet man vil vinne eller tape klart. Bare stater hvor meningsmålingene viser små marginer mellom kandidatene, blir viet oppmerksomhet. Hadde vi hatt tilsvarende system i Norge, kunne man tenke seg at fylker som Hedmark (klar Ap-ledelse) eller Oslo (klar Høyre-ledelse) ville vært fullstendig blottet for valgkamp fra alle partier.

Som midlertidig bosatt i California driver jeg ikke valgkamp i egen stat, fordi Obama venter en sikker seier her. Derimot bruker jeg min tid til å ringe potensielle velgere i viktige vippestater. Og de mest ivrige blant oss reiser altså til Las Vegas i nabostaten Nevada for å banke på dører og overbevise velgere ansikt til ansikt. Det blir omtrent som å reise fra Oslo til Mandal for å drive valgkamp.

Penger og TV

Valgkamp koster, det vet alle som har drevet med slikt. Men her stiller amerikanerne i en egen liga. Ca. 6 milliarder kroner blir brukt på TV-reklame i årets mannjevning mellom Barack Obama og Mitt Romney, fordelt på omtrent 1 million TV-annonser i 8 stater. Den triste virkeligheten er at bortimot 90% av dette er negativ reklame. Strategien fra begge sider består enkelt karikert i å fremstille motparten som en ubrukelig, usympatisk pengesløsende løgner som vil la USA gå på dunken og sende regningen til kommende generasjoner. Dessverre viser forskning at slik negativ reklame virker, selv om TV-seerne hater det inderlig og intenst. Men alt som virker er ikke nødvendigvis riktig å gjøre, og akkurat denne negative trenden håper jeg vi kan unngå å kopiere i Norge, selv om jeg prinsipielt er tilhenger av å tillate politisk reklame på TV.

Telefonterror

Men det er ikke bare TV-reklame man blir forfulgt av i de kritiske vippestatene. Heller ikke telefonen får du ha i fred. Jeg har selv prøvd det jeg vil karakterisere som telefonterror mot forsvarsløse Obama-sympatisører i Ohio. I mine samtaler møtte jeg personer som Jeff fra Cincinnati, som har mottatt så mange oppringninger den siste uken at han svarte irritert på spørsmålene mine før jeg hadde rukket å stille dem. Eller Laura fra Columbus, som ble så sint at hun truet med å stemme på Romney om vi ikke sluttet å ringe henne. Hun påsto jeg var den femtende som hadde ringt i løpet av fire dager.

Noen frivillige mener vi balanserer på en tynn linje mellom å gi en hyggelig påminnelse om viktigheten av å stemme, og det å drive telefonterror. Jeg mener vi har passert grensen. Uansett hvor viktig grasrotarbeidet er, må man ikke undervurdere verdien av å oppføre seg som folk. Hadde man vært litt flinkere til å bruke informasjon fra kollegaen som ringte forrige gang, ville det kanskje holdt med to-tre samtaler på mer strategisk passende tidspunkter. Jeff og Laura ville satt pris på det, og jeg har tro på at uttellingen ville vært bedre.

Kan vi egentlig lære noe av amerikansk valgkamp?

Når jeg til neste år skal jobbe for at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge, er det spesielt lærdom på to områder jeg vil ta med meg inn i kampanjearbeidet. Det ene er nye måter å bygge en solid og slagkraftig valgkamporganisasjon på. Det andre er evnen til å skape entusiasme, spesielt innad i eget parti og blant frivillige. Jeg elsker den lidenskapen og gløden man klarer å skape på amerikanske valgkamparrangementer, både i liten og stor skala.

Mine erfaringer fra nabolaget i Flamingo Road og telefonsamtalene til Ohio har også gitt meg mye å tenke på. De tre søsknene og mange av deres naboer i Las Vegas ser ut til å bruke den stemmeretten de hadde tenkt til å gi blanke i, så reisen var definitivt ikke forgjeves. Nevada er ifølge meningsmålingene i ferd med å farges blått, som er Demokratenes farge. Og nå tror jeg det holder til mål.