Husbråk eller drap?

Husbråk eller drap?
Husbråk eller drap? Kronikk i Dagbladet 23.01.2013

Bli med politiet på oppdrag: Naboen har tipset om husbråk i en leilighet i 3. etasje på Hovin i Oslo. Den ene politibetjenten stiller seg i trappen opp mot 4. etasje, den andre står ved siden av døren og banker på. Fra leiligheten avfyres et skudd. Politimannen rekker ikke å reagere før skuddet har gått tvers gjennom både inngangsdøren og hans eget håndledd.

Rutineoppdraget har på sekunder blitt høydramatisk. Den beskutte politimannen løper ned trappen og finner dekning utenfor, mens han varsler operasjonssentralen om at han er skutt. Kollegaen som sto i trappen på vei opp, stormer inn til en nabo i etasjen over, for å redde livet. Han vet at han ikke vil ha en sjanse mot gjerningsmannen som allerede har skutt mot politiet, når han selv er ubevæpnet.

Politimennene venter i lange minutter på bevæpnede forsterkninger. De hører nye skudd fra leiligheten. Hjerteskjærende skrik fra en kvinne. Flere skudd. Politimannen utenfor er i svært dårlig forfatning. Han forsøker å holde den skadde armen høyt, og kjenner ermet på skinnjakken fylles med blod mens minuttene går.

Så begynner det å brenne. Hele leiligheten er overtent i løpet av kort tid. Fra sitt skjulested frykter politimannen at gjerningsmannen vil komme ut og ta livet av ham også. Men gjerningsmannen har allerede tatt sitt eget liv. Han har også drept sin samboer og hennes tvillingsøster.

I debatten om fast bevæpning av politiet er det en del skeptikere. Noen har ikke tenkt på muligheten for at situasjoner som dette kan skje. Andre mener hendelsen er kunstig og konstruert. For de to politifolkene som opplevde dette selv, er det virkeligheten.

Hver eneste dag må norske politifolk ta seg inn i hus og leiligheter hvor de ikke vet hva som vil møte dem. De treffer mennesker i alle kategorier: Noen er svært aggressive, flere er kraftig rusede og et betydelig antall har alvorlige psykiske lidelser. Bevæpnet med kniver, økser og skytevåpen kan disse personene utgjøre trusler mot seg selv, sine nærmeste, tilfeldige utenforstående – og politiet.


For at en politibetjent i dag skal få tillatelse til å bevæpne seg, må situasjonen være alvorlig, f.eks. dersom en person truer en annen med våpen. Den operative patruljen må som regel vente på tillatelse fra politimesteren før de kan hente ut sine nedlåste pistoler fra politibilen eller på politistasjonen. Fra situasjonen er kjent til politifolkene er klare til innsats, tar det alt fra et par minutter til flere timer, avhengig av hvor og når hendelsen finner sted.

Det er liten sannsynlighet for at du eller jeg noen gang vil bli beskutt eller knivstukket. Men dersom du skulle være så uheldig at du befinner deg et sted hvor noen har fått en forrykt idé, så skal du vite at redningen ikke er så nær som den kunne vært. For politiet bruker den tiden de må for å hente våpnene sine. Og uansett hvor raskt de gjør det, har du noen skjebnesvangre minutter foran deg.

Gjestene på utestedet ”Baronen og Baronessen” opplevde i 2001 den brutale sannheten da en person begynte å skyte inn i lokalet. Politiet var ikke langt unna, men med nedlåste våpen tok det dyrebare minutter før de kom bevæpnet til stedet. Da var allerede seks personer alvorlig skadd av gjerningsmannens skudd.

Vi vet ikke hvor mange av de seks som kunne vært skånet for skuddene om politiet allerede hadde vært bevæpnet da betjeningen ringte inn og varslet om at de følte seg truet. Men at politiet brukte lengre tid enn nødvendig på å komme innbyggerne til unnsetning, kan det ikke være særlig tvil om.

Dramatiske episoder skjer daglig over hele landet. Nylig ble en kvinne drept i Fredrikstad og en annen i Oslo. Noen dager tidligere ble et par knivranet av maskerte menn i Tønsberg. Det har den siste tiden vært knivstikking og trusler med kniv i Fyllingsdalen, Skien, Gautefall, Trondheim, Evenskjer, Bømlo, Mandal og Rennesøy. Trusler med pistol har forekommet i Bergen, Horten, Stavanger og Sandvika. For å nevne noen.

I Oslo bevæpnet politiet seg 1000 ganger i fjor. Det er i gjennomsnitt tre ganger hver eneste dag. For hele landet ser tallet ut til å være mer enn syv ganger daglig, kraftig økende fra år til år. Det viser at vi lever i et land hvor alvorlig kriminalitet forekommer oftere enn mange liker å tro. Da er det vanskelig å forstå at Regjeringen fremdeles ønsker at politiet  skal være ubevæpnet.

I Stortingsmelding 42 (2004-05) står det: ”Gjeldende regler for bevæpning og tilgang til våpen har blitt kritisert fordi politiets utrykning forsinkes og vanskeliggjør en adekvat og rask reaksjon. Politiets personell og tredjepart kan i slike tilfeller bli satt i direkte livstruende situasjoner.” Dette er altså ikke ny kunnskap. Må vi oppleve flere drap på sivile eller politifolk før Regjeringen våkner? Jeg håper ikke det.

Dersom politiet får gå med pistol i beltet, skal de allikevel, som i dag, forsøke alle andre fremgangsmåter på konfliktløsing før de eventuelt tar våpenet i bruk. I flere av våre naboland  – hvor alle politifolk er bevæpnet – brukes våpenet svært sjelden. Forskjellen er at det er tilgjengelig når de trenger det. Ikke når skuddene har falt eller drapet har skjedd.

Bevæpnet politi ankom leiligheten i 3. etasje på Hovin 15-20 minutter etter det første skuddet. For tvillingsøstrene var det for sent.

Innlegget sto på trykk som kronikk i Dagbladet 23. januar 2013

3 thoughts on “Husbråk eller drap?

  1. Tilbaketråkk: » Bevæpning og nostalgi

Kommentarer er stengt.