Når rablet det for kommentariatet?

Når rablet det for kommentariatet?

For noen dager siden var Anita Krohn Traaseth invitert foredragsholder hos Oslo Høyre. Hun var der på anbefaling fra noen som hadde ment hun var faglig sterk og samtidig flink til å engasjere.

Og Traaseth leverte. Hun var kunnskapsrik. Hun kommenterte. Kritiserte. Engasjerte.

-Dette besøket må jeg forevige og legge ut på Facebook og Twitter, tenkte jeg. Jeg ville fortelle at Traaseth var både klok og underholdende. Ikke noen utdypende begrunnelse. Bare en lett stemningsrapport fra en blå leir.

Før jeg rakk å laste ned bildet fra kameraet hadde sukkerspinndebatten tatt av i mediene. Helt ut av det blå begynte det å hagle beskyldninger om at kvinner skryter av andre kvinner bare fordi de er av samme kjønn. Det ble fremstilt som om vi er ute av stand til å produsere annet enn hjerter og glaserte enstavelsesord til hverandre. At kritikere ikke tør å ytre seg gjennom den rosa tåken. At vi slutter å være saklige og saksorienterte.  Visstnok for å promotere oss selv.

“Men det offentlige ordskifte handler selvfølgelig om andre ting enn at folk hele tiden skal bli gladest mulig Det handler for eksempel om meningsbrytning og om å gjennom uenighet komme frem til robuste tolkninger av virkeligheten. … Like-, dele- og heiakulturen har en høy pris for de som vil være med, fordi den i sitt vesen stenger ute motforestillinger. Dermed har den både overfladiske og totalitære trekk. Ingen av delene er kjent for å fremme intelligent debatt,” skrev Eva Grinde i DN 17.03.

Totalitære trekk? Virkelig?

Når ble det opplest og vedtatt at enkeltstående kommentarer på Facebook ble representativt for den offentlige debatten? Hvem har sagt at hensikten med å rose noen i ny og ne er at ”folk hele tiden skal bli gladest mulig”? Har noen hevdet at et smilefjes er ment som et betydningsfullt innspill i fremming av en intelligent debatt, eller kan det hende at et smilefjes rett og slett representerer et smil i elektronisk format? Og hvorfor er det et problem at enkelte har en positivt ladet omgangstone og roser noen de liker, er glade i eller ser opp til? Og dersom flere av kommentarene er overfladiske, er det virkelig vanskelig for en person med en intellektuelt høyverdig kommentar å slippe til for å nyansere bildet?

For meg er det ganske unaturlig å krydre sosiale medier med hjerter, engler eller hva det måtte være av sukkersøte ikoner. Men hvis jeg i det hele tatt tar meg bryet med å lese hva andre kommenterer vil jeg da mye heller skrolle meg forbi en hel jungel av søtfjas og fargerike symboler enn å måtte fordøye mye av det brunstenkte og ufiltrerte oppgulpet som pryder store mengder av norske kommentarfelt.

Saken er vel at dette skjer i nokså moderat omfang. Og dersom Eva Grinde og hennes likesinnede syns det blir for drøyt, har jeg vondt for å tro at hun og andre med behov for å kritisere ikke klarer å finne sin plass i de sosiale mediene.

I min politiske hverdag er jeg opptatt av å være saklig, presis, kritisk og konstruktiv. De kvinnene jeg ser mest opp til viser mye av dette når de tar del i det offentlige ordskiftet. De flinkeste gjør det med en autoritet som i noen kretser ville blitt premiert med en stjerne og et hjerte, i andre med et angrepsskrift på lengde med en lørdagskronikk.

Usaklige, bitre og nedsettende kommentarer er ikke mer verdifulle enn unyansert, triviell anerkjennelse. Jeg forbeholder meg retten til å rose andre mennesker i de vendingene som passer meg best i øyeblikket. Og jeg gjør det på ingen måte i noen egoistisk rosa-rus med sukker på.

Som leder av Oslo Høyres kvinneforum ser jeg det som noen av mine viktigste oppgaver å oppdage, følge, diskutere med og promotere flinke damer. Med vekt på flinke. Politikken og samfunnsdebatten trenger flere av Traaseths kaliber, og jeg mener at hun og andre toppledere er uvurderlige som rollemodeller både i næringslivet og i hverdagslivet. La oss få lov til å se opp til de topplederdamene som også tør å stikke seg frem som interessante personer.

Mange kvinner motarbeider andre kvinner. Snakker hverandre ned når kvinner blir foreslått til jobber eller verv. Kritiserer hverandres utseende og evner som mødre og ektefeller. Stryker hverandre fra valglistene. Lukker hverandre ute fra sosiale lag.

Jeg må ta meg i det selv, når jeg konfronteres med kvinner jeg syns er både utrivelige, usaklige og faglig svake. Jeg prøver å overse og å føre en saklig debatt, og jeg forsøker å unngå personangrep. Når provokasjonen blir tilstrekkelig stor er det faktisk ikke så enkelt som det kan høres ut.

Noen av oss er vår egen verste fiende. Er det da så galt om vi får en marginal motvekt til alt dette? Jeg blir faktisk glad til sinns av å lese en serie oppmuntrende kommentarer, uansett om de er rettet mot andre eller mot meg selv. Blir det for fjollete eller overfladisk bekymrer det meg ikke at vi har et mangfold også i den retningen.

Jeg publiserte ikke bildet jeg tok av Traaseth på Facebook, men jeg stilte meg selv spørsmålet: Må jeg rettferdiggjøre og intellektualisere dette, bare for ikke å bli mistenkeliggjort eller sett på som sosialt tilbakestående? Hva har sosiale medier blitt til da?