Munch og Oslo

Munch og Oslo

Maren Malthe-Sørenssen i Oslo bystyre 12.11.2014For 70 år siden, i 1944, døde Norges største kunstner. Da fikk Oslo kommune Edvard Munchs kunst i gave. Til sammen 1.100 malerier, 15.500 grafiske blad, 4.700 tegninger og seks skulpturer.

Siden 1963 har Munchs kunst eksistert i en meget trangbodd tilværelse på Tøyen. Hver gang jeg besøker Munchmuseet, blir jeg litt trist. Vi har gjort Edvard Munch urett i en mannsalder.

Edvard Munch var en meget frittalende mann. Og til tross for at han hadde anledning til å lære av svært anerkjente kunstnere, gikk han tidlig sine egne veier.

«Det skal ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker,» skrev Munch i 1889. «Det skal være levende mennesker som puster og føler og lider og elsker. Jeg skal male en rekke slike bilder. Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke.»

En sen kveld en gang rundt 1890 gikk Edvard Munch en tur i Ekebergåsen. Der hadde han en skjellsettende opplevelse.

«Jeg gikk bortover veien med to venner. Så gikk solen ned. Himmelen ble plutselig blodrød. Jeg stanset, lente meg mot
gjerdet, trett til døden. Over den blåsvarte fjord og by lå blod og ildtunger. Mine venner gikk videre og jeg sto igjen, skjelvende av angst, og jeg følte at det gikk et stort uendelig skrik gjennom naturen.»

Etter dette malte han Skrik.

Edvard Munch - SkrikNår vi i Oslo bystyre har diskutert reguleringsplanene for Munchmuseet, Bjørvika og Bispevika, har jeg stadig tenkt på Edvard Munch der han så ut over byen og fjorden. Jeg har tenkt at han ville hatt sterke meninger om hvordan vi utformet dette helt spesielle området i byen vår.

Munch mente en hel del om sitt eget museum og byutvikling. Han kommenterte f.eks. Rådhusplanen og skrev: «Jeg vil si at det første jeg tenkte da Rådhusplassen kom frem: Nå skal vi endelig få sjøen inn over byen.»

Munch var bekymret for bygningers størrelse, nærhet til vannet og skrev om hvordan sjø og sjøluft skulle sendes fritt og uhindret inn mot Karl Johan og Egertorget. Det minner til forveksling om temaer vi har diskutert i bystyret.

For vannet, luften og bygningenes utforming og størrelse er av stor betydning for at vi skal få en særegen og attraktiv bydel i Bjørvika.

Her ligger den mesterlig komponerte Operaen allerede og venter i sjøkanten. Deichmanns spektakulære nye hovedbibliotek, som er igangsatt, vil sammen med Operaen og det nye Munchmuseet utgjøre en kulturell trio i særklasse.

Da vi i Oslo bystyre den 12. november 2014 vedtok reguleringen av Munchs nye hjem, «Lambda», formet vi også bydelen rundt. Vi vedtok omfattende reguleringsplaner for hele det ubebygde området mellom Barcode, Operaen og Sørenga. Her skal det bygges 1700 boliger og et stort antall arbeidsplasser, butikker, kulturtilbud, barnehager, parker, badestrand og mye mer.

Vi har veid en rekke hensyn opp mot hverandre, og har stilt mange krav til utforming, kvalitet og miljø.

Jeg mener vi har lykkes hvis innbyggerne våre – familier, par og enslige – ønsker å flytte inn i de nye boligene. Hvis barn fra hele byen ber om å få dra til Bjørvika for å lære, leke eller bade. Hvis ungdommene tar turen hit for å spille volleyball på Kongsbakken og flørte på den nye bystranden. Hvis forretningslunsjer, julebord og romantiske middager spises her. Hvis dette er et sted vi kommer til for å kjøpe et klesplagg eller besøke et galleri. Hvis barselgruppene kommer hit for å gå på kafé. Hvis skoleklassene etter kulturbesøket spiser matpakkene sine i parken. Hvis turistene sender postkort herfra og ønsker seg snarlig tilbake.

Men mest av alt har vi lykkes hvis folk fra hele byen kommer til Bjørvika også om de ikke har noe spesielt her å gjøre. Mennesker som puster og føler og lider og elsker, som Munch sa det.

Vi har jobbet for at Oslos nye bydel skal bli så vellykket at Munch nesten kunne sagt: ”Folk skal forstå det hellige ved det, og de skal ta hatten av som i en kirke.”