Bevæpning og nostalgi

Bevæpning og nostalgi

.

En politibetjent må velge mellom å løpe fra stedet eller å gå ubevæpnet inn i situasjonen og risikere eget liv. Det er på tide med permanent bevæpning av norsk politi.

Skjermdump Minervanett.no 28.11.2014En rekke prominente samfunnsdebattanter og politikere har i den siste tiden kappes om å være tydeligst imot generell bevæpning av norsk politi. Argumentasjonen er gjenkjennelig. Men den baserer seg ofte på feilaktige forutsetninger, bristende logikk og mangel på kunnskap om politiyrket.

La oss se på de vanligste argumentene:

.

1. ”Vi vil ha et politi med sivilt preg. Folk vil miste tilliten til politiet. Jeg vil ikke se våpenet. Barna må ikke se at politiet er bevæpnet.

Det høres ut som vakre, litt nostalgiske tanker. Men det sivile preget forsvinner nesten 3000 ganger hvert år i Norge. Syv til 10 ganger om dagen bruker norske politifolk våpen når de skal på oppdrag som kvalifiserer for bevæpning. Mellom tre og fire ganger om dagen i Oslo alene. Antallet væpningstilfeller er nesten firedoblet på 25 år, og tendensen er økende.

Drap, knivstikking, gjengslagsmål, alvorlige trusler og personran. Dette er virkeligheten du slipper å se hvis du bare lukker øynene når overskriften farer over skjermen på nettbrettet ditt. De aller fleste hendelsene får du aldri høre om. Men for dem som rammes, kan det være livet det står om.

Mange bevæpningsmotstandere mener at dersom norsk politi skulle bevæpne seg, ville politiets vesen endre karakter og/eller at publikum vil begynne å føle en avstand til, eller miste tilliten til, politiet. Men når et dansk, svensk og finsk bevæpnet politi klarer å vise at de er tilliten verdig, hvorfor skulle ikke norsk politi også klare det?

Ross Hendy, doktorgradsstudent ved University of Cambridge, har publisert en artikkel i journalen Policing i 2014 hvor han tilbakeviser dette. Han skriver at det sannsynligvis vil være en overgangsperiode hvor befolkningen vil oppfatte et bevæpnet politi som ubehagelig, men at dette vil avta såfremt man ikke opplever et mer aggressivt politi etter at bevæpningen innføres.

Jeg har vondt for å tro at barn som treffer en imøtekommende politibetjent med våpen plassert i beltet, vil oppleve det som spesielt traumatisk. Du kan jo ta med junior bort til nærmeste politibetjent med det samme, nå som vi har en midlertidig bevæpning av operative politifolk.

Men hvis man absolutt vil gjøre våpenet så lite synlig som mulig, så er generell bevæpning også gunstig i den sammenhengen. For en permanent holder i beltet gjør at våpenet blir mye mindre fremtredende og synlig enn det gjør med dagens ordning, hvor man fester hylsteret i stropper rundt låret.

.

2. ”Dagens ordning med fremskutt lagring fungerer utmerket.”

Utmerket for hvem? For moren med to små barn som blir truet med kniv av en psykotisk eksmann? For den gamle mannen som ikke rakk å flykte da ransbanden dukket opp i stuen hans, mannsterke og bevæpnet med kjøttøks? For politimannen som tror han skal på et enkelt oppdrag med husbråk, men som oppdager at det renner blod nedover trappetrinnene som fører mot leiligheten han skal besøke?

Politiet har ikke tilgang på våpen når de trenger det. De blir alltid forsinket på vei til væpnede oppdrag fordi pistolhylsteret skal festes på låret, våpenskrinet skal låses opp, våpenet skal hentes frem og klargjøres, plomberingen skal fjernes fra ammunisjonen, våpenet skal lades og plasseres i hylsteret. Før de kan gjøre det de egentlig skulle. Planlegge oppdraget. Varsle operasjonssentralen. Løpe. Sikre. Beskytte. Redde.

.

3. ”Hvis politiet bevæpner seg, vil det eskalere.”

Dette er standardreplikken i enhver debatt om bevæpning. Men hva er det som vil eskalere? Situasjonen, svarer noen. Det blir et våpenkappløp, sier andre. Men hvordan er dette ute i den operative virkeligheten?

Bare det å ankomme et åsted uniformert og bevæpnet, kan ha en avskrekkende effekt på en middels rasjonell ubevæpnet gjerningsperson. Er gjerningspersonen derimot allerede bevæpnet, så er det jo ikke snakk om noen eskalering, for da er jo situasjonen allerede etablert.

Kanskje tenker du at det å trekke våpen kan få gjerningspersonen til å trekke frem sitt eget våpen, og at man da vil ha en eskalert situasjon. Men da glemmer du at politiet har grundig opplæring og strenge prosedyrer for bruk av våpen. Man skal alltid, så langt det lar seg gjøre, bruke verbale, psykologiske og taktiske metoder for å roe ned situasjonen. Dette gjør norske politifolk på en utmerket måte hver eneste dag rundt om i hele landet, og det vil de fortsette med også om de går med pistol i beltet.

Men i de tilfellene hvor gjerningspersonen ikke vil innfinne seg med at slaget er tapt, så kan det være mulig for politibetjenten å true med bruk av våpen. Og har man våpen synlig, så vet motparten at det ikke er en tom trussel. I de aller fleste tilfellene vil det ikke engang være nødvendig for politiet å ta våpenet ut av hylsteret. Men hvis våpenet ligger nedlåst rundt hushjørnet, er det gjerningspersonen som har de beste kortene på hånden.

Og så var det dette våpenkappløpet.

Arbeidsgruppen som har levert sin innstilling om ny våpeninstruks for politiet skriver at «den latente risikoen for at farlige eller truende situasjoner hvor bevæpnet politiinnsats vil være påkrevd, trolig er større i Norge enn i mange andre land.»

I Norge er det registrert mer enn 1,2 millioner våpen. Det gjør oss til et av landene i verden med høyest våpentetthet. Arbeidsgruppen skriver at det gjennomsnittlig i hver fjerde eller femte husstand politiet oppsøker, vil være oppbevart to eller tre skytevåpen, og at våpentettheten er størst i tettbygde strøk og på landsbygda.

En stor andel av disse våpnene er normalt brukt til jakt eller konkurranseskyting, men det forhindrer dem ikke fra å være potensielle drapsvåpen i hendene på en psykisk syk eller ustabil person.

Dessuten er det svært enkelt å skaffe seg ulovlige våpen i de kriminelle miljøene i Norge i dag. Voldelige kriminelle med skumle hensikter besitter høyst sannsynlig allerede de våpnene de måtte begjære. Hvorvidt politiet har sitt etthåndsvåpen i beltet eller i politibilen er ikke avgjørende for kriminelle banders våpenkjøp.

Kriminalitetsbildet har endret seg dramatisk siden gjeldende våpeninstruks ble laget på slutten av 1980-tallet. Arbeidsgruppen fremhevet tre utviklingstrekk som gjør bevæpnings- og eskaleringsdebatten spesielt relevant:

  1. Hendelser hvor personer med psykiske problemer, vrangforestillinger eller ekstreme hevnmotiver åpner ild på skoler, forsamlingslokaler, kjøpesentra o.l.
  2. Rivalisering mellom voldelige gjenger som gir seg utslag i skyteepisoder på åpen gate.
  3. Kriminelle grupper som gjennomfører ran, men som ikke stikker av når politiet kommer. Deres strategi er å være mange personer og skyte med tung bevæpning inntil ranet er gjennomført.

I tilfeller som dette er befolkningen utsatt for så stor fare at det vil være kritisk om politiet ikke får aksjonert med væpnet innsats i løpet av svært kort tid. Det må fortone seg som et mareritt for uskyldige mennesker som uforvarende havner i ilden, og ubevæpnede politifolk som kommer først til stedet blir satt i en fortvilet situasjon. Skal man løpe fra stedet og forlate innbyggere som bli beskutt, eller skal man gå ubevæpnet inn i situasjonen og risikere sitt eget liv?

.

4. ”I Storbritannia er politiet ubevæpnet.”

Det er bare delvis korrekt. Storbritannia har et enormt politikorps, hvorav en stor andel er ubevæpnet. Ifølge Eurostat har Storbritannia (uten Nord-Irland) til sammen 160 000 politifolk (ca. 2,7 pr. 1000 innbyggere), mot Norges 7.700 (1,6 pr. 1000 innbyggere).

Men i tillegg til sitt ubevæpnede politikorps har britene bortimot 7000 spesialtrente «Authorised Firearms Officers». Det er altså nesten like mange bevæpnede politifolk i Storbritannia som det er politifolk i Norge. Og Norge er halvannen gang så stort som Storbritannia i utstrekning, så sannsynligvis er avstanden til nærmeste bevæpnede britiske politibetjent kortere enn avstanden til nærmeste ubevæpnede politibetjent i Norge.

.

5. ”I Sverige skyter de seks ganger så ofte som i Norge.”

Det sier blant andre bevæpningsdebattens mest siterte mann, Professor Johannes Knutsson ved Politihøgskolen.

I noen år har statistikken vist nettopp det. Seks ganger så ofte. Men det er ikke hele sannheten. Du skal ikke ha mer enn et brevkurs i analytisk tenkning for å forstå at det ikke nødvendigvis er en årsakssammenheng mellom generell bevæpning og antall avfyrte skudd. Og i hvert fall ikke mellom generell bevæpning og antall skader og drap.

«Det er rimelig å forvente at flere blir drept og skadd i skuddvekslinger dersom politiet i Norge bevæpner seg,» uttalte Knutsson til NRK 15.10.2013.

Men Knutsson glemmer å fortelle deg om resten av Norden.

Tatt i betraktning at han innehar en professortittel, mener jeg Knutsson fremviser et underlig forhold til objektivitet og presisjon. I en rapport han utga i 2010 sammenlignet han antall drepte som følge av politiskudd i de nordiske landene, Storbritannia og USA. Som forventet lå USA skyhøyt over Norge, mens Storbritannia lå pent og pyntelig litt lavere enn oss. Og i Sverige skyter de altså mer. Grunn til å klappe seg fornøyd på skulderen?

Niks. For i Danmark, der bruker de ofte våpenet til å true med. Faktisk trekker danskene våpenet 3-4 ganger så ofte som norsk politi – for å true – selv om de ender opp med å skyte omtrent like ofte som sine finske og svenske kolleger. Hvordan skal man tolke det i Knutssons verden? De har jo det samme utstyret.

Og så var det Finland, da. Glem ikke Finland, hvor politiet har vært fast bevæpnet siden 1918.

For faktum er at det norske, ubevæpnede politiet truer med å skyte omtrent tre ganger så ofte som det bevæpnede finske politiet.

Og ikke nok med det. I Finland, hvor drapstallene blant sivilbefolkningen er dobbelt så høye som i Norge og Sverige, der dreper politiet færre mennesker hvert år enn både det norske og det britiske politiet, justert for innbyggertall. Så Knutssons lettvinte dommedagsprofeti bør altså tas med en klype salt.

Så hvor skal vi gå for å finne forklaringen på disse tallene? Jo, la oss gå til en forsker. La oss spørre…. den samme Johannes Knutsson.

Den 19.05.2014 uttalte Knutsson seg til svenske medier om hvorfor svensk politi skyter seks ganger så ofte som de norske. «Norsk politi er ubevæpnet og har en helt annen taktikk enn svensk,» svarte Knutsson da. «Litt forenklet kan man si at den norske taktikken går ut på å trekke seg unna, fryse situasjonen, be om bevæpningstillatelse og så løse situasjonen. Svensk politi har et valg om å bli igjen og kan på den måten utsette seg for unødig farlige situasjoner,» sa Knutsson.

Jeg kan godt se for meg situasjoner hvor det er lurt å trekke seg litt tilbake og evaluere forholdene før man går drastisk til verks. Men at Knutsson ikke ser ut til å levne oss innbyggere, som politiet tross alt skal beskytte, en liten flik av omtanke, det bør bekymre flere enn meg.

Mest interessant blir det når Knutsson snakker om sammenligningen Sverige-Finland: «Den svenske våpeninstruksen er så dårlig konstruert at en menneskelig hjerne knapt kan finne ut hva forutsetningene er. Politiet blir usikre på hva de skal gjøre og situasjonen kan akselerere slik at politifolkene til slutt skyter i nødverge og da skyter man ukontrollert for å redde sitt eget liv.» Så Knutsson, som advarer alt og alle om den skrekkelige svenske bevæpningen, mener egentlig at det er våpeninstruksen det er noe i veien med.

Og så en annen litt artig sak om «oss» og «de andre»: I Norge, i motsetning til våre naboland, har politiet anledning til å ha fremskutt lagring av tohåndsvåpen i politibilene. Dette har man allerede i samtlige politibiler på Romerike, i Hedmark, Vestoppland, Sunnmøre, Sør-Trøndelag og Troms. Arbeidsgruppen skriver: «Sammenlignet med Sverige og Danmark er det således grunnlag for å si at vi i Norge er mindre, men tyngre bevæpnet.» Dette er vel ikke helt i tråd med den Kardemomme by-idyllen mange ser ut til å drømme om. Og hvis det faktisk var en direkte sammenheng mellom tilgjengelige våpen og politidrepte, da ville vel alle tohåndsvåpnene gitt utslag på drapsstatistikken for lengst.

.

6. ”Vi kan vente litt til med å innføre generell bevæpning i Norge. Det har jo gått så bra til nå.”

Kristin Clemet, som ofte har meget gode og reflekterte debattinnlegg og bloggtekster, skriver avslutningsvis i sin nei-til-bevæpning-bloggtekst: «Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig.»

Dette stusser jeg over. Hva venter Clemet på? Hva skal skje eller hvem må bli drept før vi passerer en grense hvor man etter hennes syn kan tillate generell bevæpning av politiet? For hvis man virkelig mener at flere våpen fører til flere skudd og drap, slik Clemet skriver i innlegget sitt, da vil vel løsningen for alltid være å ha et permanent ubevæpnet politi?

.

Og en siste påstand helt til slutt:

7. ”Det er helt urealistisk og hypotetisk at noen skulle bli skadd eller drept fordi politiet ikke går med våpen på seg.”

Hvis du, i likhet med Venstres Iselin Nybø, tror det, håper jeg du leser dette og detteblogginnlegget som gir deg innsikt i en virkelighet og en hverdag som de færreste av oss kjenner. Og så håper jeg du tar deg tid til å snakke med en politibetjent. En uten skrivebord.
Innlegget ble først publisert på Minervanett.no 27.11.2014

2 thoughts on “Bevæpning og nostalgi

Kommentarer er stengt.